Ild og vann går som kjent ikke så godt sammen. Møtes de vil enten ilden slukne, eller så vil vannet fordampe. Slukker ilden blir vannet litt «lunka». Er det dette biskopene håper på? At den ild av tro og overbevisning, som brenner på begge sider i debatten, skal erstattes av «kirkelig lunkenhet». Skal biskopenes løsning fungere i praksis, forutsetter den at begge parter blir lunkne i sin tro og overbevisning. Begge syn ønsker etter sin natur å være det eneste. Dersom vi tvinges til «samliv», og begge parter fortsatt vil kjempe for sin tro, så kan dette «ekteskapet» lett utvikle seg til en borgerkrig! Alternativet er lunkenhet, fra minst en av partene. Først da kan det bli «fred» og «trivelig» å være sammen.
«Men la oss være
brennende og kjempe for vår tro.....»
Vi er enige om at Bibelen
ikke oppmuntrer til lunkenhet i troslivet (Åpenb 3:16), men motsatt,
den ber oss om å være brennende (Rom 12:11).Begge syn på vigsel kan ikke være sanne og uttrykk for Guds vilje. De er uforenelige og leder oss hver sin vei. Begge syn er hos sine tilhengere forankret i deres tro, og berører sentrale sider ved troslivet. Derfor kaller denne striden oss til å kjempe for vår tro og overbevisning, være brennende for det vi holder for sant og rett for alle mennesker.
Jeg forstår at du som mener at homofilt samliv er velsignet av Gud og i samsvar med hans vilje, må kjempe for din tro og det du mener er frihet, sannhet og kjærlighet for dine medmennesker. Troen må bekjennes og bli til handling, ellers er den lite verdt!
Motsatt, alle vi som tror at Guds vilje for ekteskapet er en mann og en kvinne, og som er overbeviste om at homofilt samliv er synd, hvordan skal vi kunne sitte tause og godta forkynnelse og veiledning- som etter vår tro fører mennesker vill?
Skal vi ta vår tro og
overbevisning på alvor - må vi skille lag. Samvittigheter på begge
sider i striden blir berørt - vi blir medskyldige i den urett som
begås, dersom vi ikke sier fra og kjemper for vår tro.
Selvsagt kan vi som
medmennesker lære oss å leve sammen, finne løsninger og hjelpe
hverandre. Men vår tro og teologi kan ikke leve sammen - de er som
ild og vann - de må enten få leves ut, ellers så vil de dø ut. Å
enes om en lunken kompromissløsning er ikke veien å gå!Så langt har våre biskoper og svært mange prester vært «forbilledlige» i sin lunkenhet og taushet i denne saken. Tror de ikke lenger på noe som er verdt å kjempe for? Eller tror de det vil skje et «samlivsmirakel» i kirken. Bare vi er sammen og tar tiden til hjelp, så vil alle parter, både Gud og mennesker, falle til ro og være fornøyd med biskopenes løsning?
«Enighet
om en liturgi»
I en ideell verden ønsker
begge parter i vigselstriden kun én liturgi. Den kirkelige
virkelighet, med demokrati og rådsstrukturer, gjør at ingen vil få
sitt ønske oppfylt nå. Så merkelig det enn kan høres ut, kan en
løsning i dagens situasjon være at vi «frir» til hverandre og
gjør felles sak mot biskopenes forslag. Hva om kirkemøte til våren
går for en løsning hvor hver prest og hvert menighetsråd, må
velge én vigselliturgi. Da blir det lite rom for lunkenhet og
taushet. Da kan vi bekjenne oss varme og få være brennende og fullt
overbevist om vårt syn!
Ingen tror at det blir
enkelt, samme hvilken løsning en går for. En må bli enige om
spilleregler og om hvem som får benytte «banen» når. Kanskje
hver side må ha eget flagg og farge, som henger synlig utenfor
kirken, slik at det er klart for alle hvilken liturgi som brukes her.
Et nytt kirkelandskap ville med tiden vokse frem. En slik løsning
vil i en overgang være krevende og til tider kaotisk, men den tar
vår tro og overbevisninger på alvor. Ilden blir ikke slukket. Troen
får puste, kjempe og leve.
Alternativene til dette er
lunkenhet, eller en kan vente på den «fred» som inntreffer, dersom
det ene synet skulle dø ut!
Kanskje vi på vårens
kirkemøte kan stå sammen, og ta et valg som gjør at våre veier
skilles. Da kan vi gi hverandre rom og frihet til å tro, i stedet
for å kreve den andre parts «omvendelse» eller
taushet.