Hvorfor er det slik at mange prester med et konservativt syn i vigselstriden fremstår halvhjertede og tause? Teologien er i orden, men det finnes ikke vilje eller mot til å stå opp for sin tro. Stillheten råder og når munnen åpnes kommer det som oftest unnskyldninger for hvorfor fortsatt taushet og utydelighet tjener kirken og menigheten best! Jeg tror vi i vigselstriden står overfor et hjerteproblem. Mange av oss «kjemper» uten å ha hjerte med, derfor blir det halvhjertet innsats og raskt kapitulasjon.
Hvor har prestene sine hjerter i vigselstriden?
Jesus sier: For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være (Matt 6). Skattene i ditt og mitt liv, er det som kommer først, det vi står opp for å gjøre og det vi tenker på når vi legger oss. Skattene er det vi lever for, planlegger i samsvar med og er villige til å ofre mye for å oppnå eller beholde. Våre skatter får «forkjørsrett» når de er på kollisjonskurs med andre ting vi ønsker og holder for viktige.
I samme avsnitt advarer Jesus oss mot å samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger og hvor tyver bryter inn og stjeler, men dere skal samle skatter i himmelen.
Når mange prester er lunkne i vigselstriden, skyldes dette at deres hjerter er delte? Og er hjertene delte fordi de har samlet skatter to plasser, i himmelen og på jorden?
Å ha sine skatter i himmelen betyr at det viktigste for oss er å gjøre Guds vilje og søke hans ære. Det «trumfer» alle andre hensyn. Vi lever for å gjøre hans vilje kjent, trodd og etterfulgt. Å samle sine skatter på jorden betyr at det viktigste for oss er å tilfredsstille menneskers vilje og ønsker. I vigselstriden kan én slik «skatt» være ønsket om å bevare kirkens «enhet», en annen kan være lysten til å sikre kirkens posisjon i folket, en tredje kan være ønsket om å beholde stilling og lønn, en fjerde kan være et oppriktig ønske om å ikke såre de mennesker som er mest berørt, en femte «skatt» kan være offentlige midler til ny kirke eller oppusning av den gamle. Ingen av disse ønskene er i seg selv feil, men det blir galt når det å oppnå disse blir viktigere enn å gjøre Guds vilje.
Har ulike hensyn til mennesker - deres ønsker og meninger, eller til kirken - dens behov for «fred» og finanser, blitt til «skatter» for mange prester? Skyldes handlingslammelsen og resignasjonen at hjertene er delte? Det som sies om prestene kan anvendes på oss alle: Har Gud mistet våre hjerter, fordi våre skatter er på jorden? Er det derfor vi for «freden» og «enhetens» skyld vraker Hans vilje?
Hvordan få hjerte på rett plass?
For å bli helhjertede må vi velge å samle våre skattene én plass, i himmelen eller på jorden, hos Gud eller blant mennesker. Første skritt er å bekjenne vår tro høyt for mennesker. Mange av oss har nok erfart hvordan «den store tausheten», har brakt tvil og mismot inn i våre hjerter. Det er mot troens natur å være taus. Vår teologi kan ikke gjemmes i våre tanker, men må få «spasere» ut av våre munner, og bli til liv og handling gjennom våre armer og bein! Dersom vi bekjenner vår tro vil et lite under skje i våre hjerter, lidenskapen vil komme - og vår vilje blir frigjort til kamp og handling.
Prestene sitter på én løsning - men alle kan bidra!
Landets konservative prester kan i kraft av sitt antall, tvinge gjennom en splittelse uavhengig av kirkemøte og biskoper. Jeg mener enhver prest som forsatt tror at homofilt samliv er synd, er forpliktet til å kalle en liturgi som velsigner dette for kirkesplittende vranglære. Vi kan ikke fortsette vår prestetjeneste uten at en reell splittelse finner sted. Dersom mange av våre prester er villige til å legge sine jordiske skatter på «alteret», også skatten kalt «stilling og lønn», vil en splittelse være sikret.
Vi er nå kommet i den uheldige situasjonen hvor det nærmest har blitt «fromt» å fortie sin tro og la seg drive med strømmen. Siden de konservative biskopene ikke står opp for sin overbevisning, så er vel prester og menigheter frie til å følge samme vei? Nei, - ingen er fritatt fra sitt ansvar, selv om andre høyere oppe i systemet svikter. Vi må bryte den negative kjeden av taushet og unnvikelse. Hver enkelt av oss, som har et konservativt syn, kan og må si tydelig ifra til våre prester at vi vil melde oss ut av kirken, dersom det ikke blir splittelse og kamp. Slik kan grasrota «hjelpe» prestene opp på talerstolen.
Vi må alle velge side, og samle våre skatter én plass. Samler vi våre skatter to plasser vil vi forbli halvhjertede og handlingslammede.
Med hjerte tror vi og med munnen bekjenner vi (Rom 10:10). I Vigselstriden trenger vi en tro som lever i hjertet og som bli bekjent ut med vår munn. La oss samle våre skatter i himmelen og være helhjertede i kampen for Guds vilje og ære!
