Blod og Sabbat

Et motsvar på Espens Gyas argumentasjon for homofilt samliv

 

Espen Gyas blogginnlegg, https://esgya.wordpress.com/2016/04/18/vielse-av-homofile/ er velskrevet og har en klar argumentasjon. Hans store prosjekt er å vise at kirken tidligere har satt Bibelske skaperordninger til side, fordi mennesker har brukt sitt hode og hjerte i møte med hva de ser og erfarer i naturen:. Han skriver: Selv om et av de ti bud strider mot det vi ser i naturen, er det Bibelens ord som må vike. Ifølge Gya har Jesus gitt oss et eksempel på en slik Bibelbruk. Gya synes å mene at det vi erfarer som sant og godt i skaperverket har større tyngde enn Bibelens ord, når disse er på kollisjonskurs. Han tror på himmelens og jordens skaper, derfor kan Skaperens ord i Bibelen settes til side når vår erfaring med det skapte gir oss en bedre innsikt eller dypere forståelse.

 

Espens Gyas mange påstander og Bibelbruk fortjener et gjensvar. Han stiller seg på linje med Jesus og Apostlene som åpenbaringsformidler. Når Gud gjennom dem gav oss ny og fordypet kunnskap kan han også gjøre det gjennom Espens Gyas refleksjoner og erfaringer. Det er Bibelens ord som må vike når den ikke stemmer med våre erfaringer. Et slik Bibelsyn og Bibelbruk åpner for mange nye kapitler og sannheter som kan legges til Guds ord, og tilsvarende mange ord og sannheter som kan tas bort om vi skulle ”se” noe annet i naturen.

 

 

Sabbaten

 

Gya påstår at Jesus skyver hele sabbatsbudet til side som følge av det han ser i naturen:

 

Dette er, slik jeg ser det, en nøkkel til dypere forståelse. Solen står opp på sabbaten, den går ned. Vinden kommer, regnet kommer, gresset gror. Gud arbeider helt til nå. Hver dag. Jeg leser i denne teksten at Jesus skyver til side hele sabbatsbudet. Og til det bruker han det han ser i naturen. Gud har virkelig skapt den verden vi lever i. Vi kan vite noe om Gud når vi ser på naturen. Han hviler ikke. Det ser vi der. Han arbeider hver dag. Og selv om et av de ti bud strider mot det vi ser i naturen, er det Bibelens ord som må vike. “Jeg tror på himmelens og jordens skaper”. Jesus viser vei. De første kristne tok til seg Jesu ord. De fant frihet i dem

 

At Jesus skyver Sabbatsbudet tilsides er ikke helt riktig, Han tilbakefører Sabbaten til den opprinnelige hensikt, en Guds gave til mennesket jfr Markus 2:27-28. Seks dagers arbeid, en dags hvile er en skaperordning. Prøver vi å hoppe bukk over hvilen, kan noen og enhver av oss møte veggen og gå på en smell. Om så  Jesus likevel hadde opphevet en skaperordning har Han som Skaper og Gud en helt annen autoritet til å gjøre det enn noen av oss. Riktignok sier Gya at endringen av sabbatsbudet er å finne i Bibelen, men han fastholder at vi her har fått en nøkkel til en dypere forståelse, en metode vi kan bruke når Bibelens kart ikke stemmer med naturens terreng:

 

Blod

Gya forsetter sin argumentasjon med et retorisk spørsmål: Men finnes det eksempeler på at apostlene har bestemt at noe skal være galt, så holder vi det ikke likevel? Ja, det gjør det. Loven om å spise og drikke blod.                                                                                                    Videre får vi hans påstander om blod og sjeleblanding: Kort fortalt framstiller Bibelen at en skapnings sjel er i blodet. Det å ta blod fra en annen skapning inn i kroppen gjør at sjelene blander seg. Man blir uren.

Gya påstår at både Jesus og Apostlene fastholder det gamle testaments forbud mot å drikke blod og at vi senere uten samvittighetsproblem satt dette til side, fordi det ikke er aktuelt lenger. Ifølge Gya er Bibelens ord om blod er feil, fordi vi nå vet bedre: Og jeg tror vi har rett. Sjelen ligger ikke i blodet. Gud er skaper. Når Gud har skapt oss slik at sjelen ikke er i blodet, så er den ikke der, selv om det står i Bibelen.

 

Det hebraiske ord for sjel, næfæshj betyr en levende skapning. Noen ganger oversettes det med sjel andre ganger med liv i norske Bibeloversettelser. Etter gresk tenkning er sjel det egentlige, innerste, det ikke kroppslige som gjør deg til den du er. Dette virker å være Gyas definisjon av sjel. Slik er det ikke etter bibelsk og jødisk tankegang. Her betyr sjel en levende skapning. Tar du alt blod ut av et dyr, er det ikke mye liv igjen. Livet renner bokstavlig talt ut sammen med blodet. Derfor er livet i blodet.

                                                                                                                                                             

Forbudet mot å drikke blod som Gud gav Israelsfolket i den gamle pakt, hadde ikke sin begrunnelse i frykt for sjeleblanding, men var knyttet opp til alter og offertjeneste. For en skapnings liv er i blodet, og  jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for dere. Blodet soner fordi livet er i det. Derfor har jeg sagt til Israelittene: Ingen av dere må spise blod.        3 Mos 17:11-12a

Grunnen til forbudet mot å spise og drikke blod gir Bibelen oss her: Fordi blodet er gitt til soning på alteret, derfor skal det ikke spises eller drikkes.

I stedt for å lage en lære om sjeleblanding, kunne Gya med fordel trengt dypere ned i Bibelens lære om blod og soning. Hvorfor var det en slik ærefrykt for blodet? Hvorfor var blodet forbeholdt Herrens alter?

 

Grunnleggende i det gamle testamentes offerlover er soningstanken, ett liv i stedet for et annet. Når blodet stenkes på alteret, så er det til soning for folkets eller den enkeltes synd. Dyrets liv i stedet for menneskets liv. Det nye testamentet sier at vi nå i Jesus blod har fått en ny avtale/pakt med  Gud. Hans blod og hans liv i stedt for våre liv                                                                                                                     Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten.. I ham har vi friheten, kjøpt ved hans blod, tilgivelse for syndene. Hebr 9:15 og Efeserne 1:7a

 

Når Espen Gya påstår at kirken selv, mot Jesus og apostlenes ord, har opphevet forbudet mot å drikke blod er dette ikke riktig. Alle ordninger om blod, mat og renselse, også forbudet mot å drikke blod, blir opphevet med klare ord i Bibelen på grunn av Jesu blod og offer: Akkurat som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter. De skulle gjelde fram til tiden da den rette ordning ble innført. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle og kjøpte oss fri for evig. Hebr 9:10,12

 

Jesus slår fast at mat og drikke ikke gjør et mennesket urent: Skjønner dere ikke at ingen ting som kommer inn i mennesket utenfra kan gjøre det urent? Det kommer jo ikke inn i hjertet, men bare ned i magen og går ut dit det skal. Dermed slo han fast at all mat er ren. Markus 7:18-19.

Paulus sier det samme: For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Rom 14:17.

Det er Jesus selv og hans apostler, som i Bibelen opphever mat, offer og renhetslovene. Dette skjer fordi en ny pakt blir opprettet i Jesu blod. Mat, renhets og offerlover i det gamle testamentet var midlertidige ordninger som pekte fram mot han som virkelig kan rense og gjøre oss rene og som en gang for alle har betalt prisen med sitt eget blod. Les gjerne Hebreerne kapittel 8-10 i sammenheng.

 

 

Apostelmøtet i Jerusalem

 

Hva da med det såkalte aposteldekretet i Apg 15:29. Her beslutter apostlene, sammen med Den hellige ånd, å pålegge de hedningkristne å holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod. Hvordan kunne de pålegge de hedningkristne noe som var opphevet og ikke lenger påbudt?

 

Da Guds rike ble utvidet til å omfatte også hedninger fikk mange jødekristne problemer med å leve ”jødisk” når også hedninger ble en del av deres menigheter og fellesskap. Selv om Bibelen tydelig slår fast at ingen hedning må leve som jøde for å bli kristen Gal 2:14-21, så var det heller ikke forbudt for en jøde å forsette å leve ”jødisk” etter å ha kommet til tro på Jesus. Hva gjør man når disse to gruppene skal leve i samme menighet og felleskap? Jo man tar hensyn til hverandre!

 

Noen Fariseere som var kommet til tro på Jesus krevde  i Apg 15:5 at de hednigekristne måtte bli som jøder: De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven. En heftig debatt fulgte hvor Peter konkluderer på vegne av apostlene: Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi maktet å bære? Nei vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de Apg 15:10-11.  

                                                                                                                                                                   Først etter at Apostlene har slått fast at hedningene frelses uten Moselovens renhets og matforskrifter, gjør de det kjente kompromissvedtak om å pålegge hedningen å holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod. Når teologien er klarlagt: Frelse av Jesu nåde alene, gir de et praktisk pålegg hvor både jøde-og hedningkristne må ta hensyn til hverandre.

 

De fire punktene i vedtaket svarer til det 3 mosebok kapittel 17-18 pålegger innflyttere i Israel å overholde, når de bor blant jødene i deres eget land. Nå blir denne praksisen videreført blant de hedningkristne som lever og bor blant jødekristne som fortsatt lever ”jødisk”.

 

Vedtaket er således et kompromiss når to kulturer møtes og blir forent i ett nytt felleskap med en og samme tro. Kravet fra noen jødekristne om at hedningene måtte bli jøder, ja omskjæres og følge moseloven, blir kontant avist. Men de hedningkristne som bor og lever blant Jesus troende jøder, blir på den annen side pålagt et minimum for å gjøre det mulig for sine jødiske trossøsken å opprettholde sin jødiske livsstil og fromhetsutøvelse.

 

Paulus formaning til menigheten i Roma, inneholder en liknende tenkning, hvor den ”sterke” i troen skal ta  hensyn til den svake i troen, å være villig til å avstå fra bestemt mat og drikke av hensyn til en annens samvittighet. Jfr Rom 14:1-23

For oss kan dette vedtaket synes merkelig og selvmotsigende. Hvordan kunne de pålegge noe som var opphevet? Det er nok vanskelig for oss å forstå hvor langt de første kristne var villige til å gå for å nå andre med evangeliet og hvor mye de var villige til å forsake for å bevare enheten i fellesskapet. Paulus omskar Timoteus, ikke fordi Moselovens påbud fortsatt var gyldig, men av hensyn til de jødene de skulle omgås og misjonere jfr apg 16:3.  Paulus sa:

 

For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, 1 Kor 9:20-22a

Denne vilje til tilpasning for evangeliets og enhetens skyld, som preget Paulus, ble gjennom apostelvedtaket pålagt de hedningekristne som lever og bor blant  jødiske trossøsken. For en grundig redegjørelse se Jostein Ådna, “Jakobs skriftbevis i favør av hedningemisjonen. Resepsjonen av Am 9,1112 i Apg 15,16-18”, Norsk Tidsskrift for Misjon 51 (1997), 203-219.

 

Vedtaket må ses i sammenheng med den historiske kontekst det blir fattet i, hvor Jøder og hednigekristne skulle leve sammen, og det må sees i lys av alle de klare ord i Bibelen som slår fast at mat og drikke, renselse og renhetsforskrifter ikke gjelder i den nye pakt som er opprettet i Jesu blod.

 

Konklusjon

 

Både endret syn på sabbaten og opphevelsen av forbudet mot å drikke blod finner vi altså i Bibelen. Derfor er det ikke riktig slik Gya påstår, at kirken senere har opphevet forbudet mot å drikke blod, ved å bruke Jesus sin angivelige natur metode. Gya sin fremstilling av sjeleblanding er ubibelsk, og gir oss ikke hjelp til å forstå hvorfor Bibelen før Jesu offer, forbød Israelsfolket å drikke blod. Vi har sett at Bibelen gir oss forklaringen: Blodet var gitt til soning på alteret, derfor skal det ikke drikkes.

 

Ifølge Gya tok Bibelen feil om blodet, og han hevder at vi måtte bruke hode og hjerte for å oppheve en skaperordning som åpenbart var feil. På dette bygger han videre å spør: Når Bibelen hadde feil her, hva gjør oss da så sikre på at den ikke også kan ha feil om homofilt samliv? I møte med det vi ser i naturen, den flotte kjærligheten som er mellom to mennesker av samme kjønn, så må vell den Bibelske skaperorning mann-kvinne også være feil?  Slik synes Gyas resonnement å være.

 

Gya har ganske sikkert gode hensikter og et oppriktig ønske om å vise at Bibelen gir oss en modell for oppheving av skaperordninger. Klarer han å bevise at en slik metode er gitt oss i Bibelen, og brukt i kirkens historie, har han gode kort på hånd  for å bruke metoden også i møte med bibelens skaperordning for ekteskapet. Hans prosjekt faller etter min vurdering helt sammen når man har overveldende bevis for at både endret syn på blod og sabbat er å finne i Bibelen. Endringene har ikke kommet fordi noen har brukt sitt hode og hjerte i møte med naturen, men de har kommet fordi Gud har åpenbart det for oss i sitt Ord.

 

Et eksempel på å bruke det en ser i naturen som metode for å oppheve en skaperordning finner vi i første mosebok kapittel 3. Eva er ute i Guds frie natur. Der møter hun en som trekker Guds ord og bud i tvil: Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen? En samtale innledes. Slangen forklarer at Gud umulig kan ha ment at de ikke kunne spise av det ene treet som var forbudt. Eva såg på treet, at det var gode frukter på det og et nydelig tre å se på. Naturen sa noe annet enn Gud ord, hvem skulle hun stole på? Det virket urimelig med et forbud mot noe som såg så godt ut. Kunne Gud ha ment noe annet enn det han faktisk hadde sagt? Kanskje Eva tenkte på sine tidligere erfaringer med fruktspising, hittil hadde det alltid gått bra når hun spiste frukt fra nye trær i hagen. I tilegg hadde hun møtt en som var av den oppfatning at det begrenset hennes liv som menneske å overholde denne skaperordningen. På bakgrunn av det Eva såg i naturen, støttet av hennes tidligere erfaring og bekreftet av slangens ord – tok hun fra det eneste treet Gud hadde forbudt dem å spise av. Resten av historien kjenner vi.

 

Nå er ikke mitt poeng å sammenlikne Gya med Slangen i paradis. Men hans bruk av Bibelen for å oppheve Guds bud og skaperordning minner mer om den metode Eva brukte i Eden en det eksempel Jesus og apostlene har gitt oss i Bibelen. Har Gud virkelig sagt er den bekjennelse jeg sitter igjen med etter å ha lest Gyas artikkel en rekke ganger. Når to av de mest dyrebare skatter for vår tro, det livgivende blod og Guds bud, blir brukt for å bevise at Bibelen har tatt feil før så bærer det galt av sted. Slik det fremstår for meg, så er Gyas metode et angrep på Bibelens autoritet og budenes aktualitet.

Detter er ganske sikkert ikke forfatterens intensjon, men like fullt en følge av hans Bibelbruk. Alle bud i Bibelen kan etter denne metode bli opphevet. For dersom vi ser noe vi oppfatter som godt i naturen, selv om det går imot Guds ord, er vi frie til å bruke våre hoder og hjerter. Slik kan vi komme frem til noe bedre eller sannere enn det Bibelen sier. Det eneste som ifølge Gya blir stående fast er det dobbelte kjærlighetsbud. Men da står vi fritt til å fylle det med nytt innhold så lenge vår neste er fornøyd og har en opplevelse av å bli elsket.

 

 

Avslutningsvis forsøker Gya å gjøre homofilidebatten til et ubetydelig spørsmål i lys av en rekke andre utfordringer og problemstillinger vi står ovenfor. Å omtolke ekteskapet og ekteskapsbudet er etter min menig ingen liten sak. Dersom vår tolkning av naturen gjøres til høyere autoritet en Bibelens ord er det grunn til å rope et høyt varsko!

 

 

Sølve E Salte

Bonde og teolog

«Fra kirkesplittende vranglære til enstemmig anbefaling»

Kirkens syn på homofilt samliv har de siste 18 årene endret seg dramatisk. I 1997 forelå en viktig utredning med tittel: Kirkens enhet og troens fundamenter. Bak denne stod de tre biskopene Halvor Bergan, Odd Bondevik og Sigurd Osberg. Hele utvalget stod sammen om konklusjonen: Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper og må anses som kirkesplittende vranglære. Lærerådet på MF kom en høringsuttalelse til utredningen, hvor de blant annet sier:

Kirken har som oppgave å veilede om Guds vilje og advare mot synd ut fra Guds ord. Homofil adferd er i strid med Guds skapervilje (Rom 1:26f), uforenelig med kristen livsstil (1 Kor 6:9-11) og i strid med Guds bud (1 Tim 1:8-11) Kirken må ut fra dette fastholde at homofilt samliv er synd.

Hvorfor har både Biskopene og MF gjort helomvending i dette spørsmålet? Har det kommet nye avgjørende argumenter? Har bibelforskningen gitt oss ny innsikt? Svaret på begge disse spørsmålene er nei. Argumentene og den bibelske begrunnelse har ikke endret seg siden 1997, bare konklusjonen.

Argumenter for endring

Hva er argumentene for å hevde at Gud egentlig er for homofilt samliv og ikke så sterkt imot som en gjennomlesning av Bibelen gir inntrykk av? Slik jeg oppfatter argumentasjonen bygger den på fem påstander:

1. Nestekjærlighetsbudet må ha en kritisk prøvende funksjon på andre budene

Budet om å elske vår neste opphever ikke de andre budene i Bibelen. Du skal ikke stjele, misunne, lyve, bryte ekteskapet, drepe, osv er konkretiseringer av hva kjærlighet til vår neste er i ulike valg og situasjoner. I Bibelen blir aldri nestekjærlighetsbudet brukt for å svekke eller oppheve forbudet mot homoseksuelle handlinger. Å elske vår neste må heller ikke spilles ut mot den andre halvdel av det dobbelte kjærlighetsbudet: Å elske Gud. Å elske Gud er å holde hans bud (Joh 14:15, 1.Joh 5:3). Når det i 1. kor 13 heter at størst av alt er kjærligheten, så er ikke dette en vilkårlig og individuell kjærlighet som åpner for alt vi synes er godt eller føler er riktig. Kjærligheten er definert av Bibelens ord og har sitt forbilde i Guds egen kjærlighet til oss. Kirken kan ikke sette de bud og ordninger som er forankret i Jesus og apostlenes etiske undervisning til side, uten å undergrave Bibelen som øverste norm i spørsmål om liv og lære.

2. Homofili i dag er noe helt annet enn i «Bibelens dager»

Det hevdes at Paulus var ukjent med vår tids forpliktende homofile kjærlighetsrelasjoner. Videre at de homofile handlingene som Bibelen så sterkt avviser var knyttet til tempelprostitusjon eller voksne menns utnyttelse av unge gutter. Er det et misbruk som fordømmes, slik at vår tids ordnede forhold kan velsignes? I en rekke antikke kilder, bl.a. hos Platon, Straton fra Sardes, Plutark m.fl, får vi innblikk i homofile relasjoner som var bygget på gjensidig kjærlighet. Keiser Nero feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn. Når det gjelder likekjønnede ekteskap konkluderer den klassiske filologen C. A Williams i kapittelet «Marriage between males» i verket Roman Homosexuality slik: It seems clear that some romans did participiate in formal wedding ceremonies in which one male was married to another (s 252). Ut fra antikke kilder kan en altså fastslå at homofili var utbredt, offentlig akseptert, og i noen tilfeller også ordnet i ekteskapslignende former. Paulus vokste opp i et antikk bymiljø og var trolig godt kjent med ulike homoseksuelle relasjoner. Når han aviser disse i Rom 1, er det ikke på bakgrunn av misbruk eller mangelfull organisering. Paulus avviser homoseksuelle handlinger fordi de er brudd på Guds skapervilje og uttrykk for menneskets opprør mot den ordning Gud fastsatte da han skapte dem til mann og kvinne. For videre lesning anbefales Bjørn Helge Sandveis artikkel: Bibelen og homofilispørsmålet.

3, Jesu raushet og kjærlighet i møte med de «utstøtte» gjør han til en frigjører også for de homofile.

Jesus sin holdning og karakter forplikter, men hans liv og eksempel er ikke et speilbilde på våre ønsker og idealer. Det er ofte et motbilde som korrigerer. Jesus kom for å frigjøre oss alle fra synd, ikke fra Guds vilje. Jesus var full av nåde og sannhet. Han møtte de utstøtte med nåde og tilgivelse, men han sa også: Gå bort å synd ikke mer. Han velsignet aldri mennesker til å leve videre i sin synd.

4. Skapelsesfortellingene gir oss ikke en ordning for samliv mellom mann og kvinne, men et eksempel på liv sammen.

For å komme frem til denne slutning må en bruke et «overordnet perspektiv» og ikke direkte teksttolkning. Utgangspunktet er en sammenstilling av menneskeverd og «skapt slik» tenkning. Det er diskriminerende og krenkende av menneskeverdet å nekte noen å leve ut sin «skapte» seksualitet. Det bibelske ekteskap reduseres til tallet to. Så lenge to ønsker det og forplikter seg, er dette et ekteskap godt nok. Bare sammenstillingen av menneskeverd og seksuell utfoldelse er svært problematisk. Vi har vår verdi fordi Gud har skapt oss i sitt bilde, ikke fordi vi er seksuelt aktive.

Fra Bibelens begynnelse til slutt er det bare ekteskapet mellom mann og kvinne som får Guds velsignelse og aksept. Jesus bekrefter selv den skapelsesgitte orden for samliv: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være én ett.» (Matt 19:5).

5. Teologiske endringer på andre områder viser at kirken har tatt feil før!

Om kirken skulle ha tatt feil før, er ikke det et argument for homofilt samliv. Det er heller et varsko til alle om å prøve sine meninger på Bibelen. Der Bibelen gir rom for tolkning, er det forståelig med ulike syn og oppfatninger. Den siste store teologiske utgreiing om homofilispørsmålet, er

lærenemdas avhandling fra 2006. Nemnda var splittet i to. Den konservative halvpart fant ikke bibelsk belegg for det nye synet, de fant heller ikke at skilsmisse og gjengifte og kvinners stilling i samfunn og menighet er relevante paralleller til homofilispørsmålet. På disse områdene finnes det et tolkningrom i Bibelen. Når det gjelder homofilt samliv, er Bibelen entydig avvisende.

Vurdering og veivalg

Gjennom kompromiss og tilpasning har veien fra avvisning til aksept vært kort for mange.

Jeg vil ikke trekke oppriktigheten i tvil hos de som har skiftet syn eller inntatt en pragmatisk holdning. I et historisk perspektiv er det likevel underlig at så mange i årene 1997-2015 skiftet syn. Selv om den enkelte kan oppleve at kritisk refleksjon, fornyet bibelstudie og oppgjør med «trangsynt» pietisme har ført til endringer, er det påfallende at så mange gjorde det akkurat nå. I samme periode har det vært et massivt politisk press for å få kirken til å endre syn. Tilliten til Bibelen som Guds ord er blitt svekket og samfunnets generelle individualisme og opprør mot autoriteter har også nådd kirken. Troen er blitt individuell og privat. Etterhvert er også livene våre blitt «privatisert», slik at hverken Gud eller noe menneske skal komme å si oss noe bestemt om hvordan vi skal tro eller leve. Det er underlig at så mange oppdaget hva Gud egentlig mente om homofilt samliv nettopp i disse dager hvor individets ønsker synes å stå over Guds lov.

Striden om homofilt samliv handler ikke om et etisk enkeltspørsmål, men rører ved bibelsynet. Gir Bibelen klar veiledning i grunnleggende etiske spørsmål? Slik vi konkluderer her gir et mønster for bibelbruk og for hvordan vi tenker om forholdet mellom Guds vilje og våre valg.

Viktigere enn analyse av fortiden er de valgene vi nå gjør for fremtiden. 2016 kan bli året da fortellingen om Den norske kirke tok en ny vending. Dette skjedde fordi mange som hadde et bibelsk forankret syn lot sin tro og overbevisning få konsekvenser. Linjen av kompromiss og tilpasning ble forlatt. I stedet samlet troppene seg bak den «frontlinjen» som MF og Biskopene etablerte i 1997. La oss med dem bekjenne: Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper og må anses som kirkesplittende vranglære.