«Fra kirkesplittende vranglære til enstemmig anbefaling»

Kirkens syn på homofilt samliv har de siste 18 årene endret seg dramatisk. I 1997 forelå en viktig utredning med tittel: Kirkens enhet og troens fundamenter. Bak denne stod de tre biskopene Halvor Bergan, Odd Bondevik og Sigurd Osberg. Hele utvalget stod sammen om konklusjonen: Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper og må anses som kirkesplittende vranglære. Lærerådet på MF kom en høringsuttalelse til utredningen, hvor de blant annet sier:

Kirken har som oppgave å veilede om Guds vilje og advare mot synd ut fra Guds ord. Homofil adferd er i strid med Guds skapervilje (Rom 1:26f), uforenelig med kristen livsstil (1 Kor 6:9-11) og i strid med Guds bud (1 Tim 1:8-11) Kirken må ut fra dette fastholde at homofilt samliv er synd.

Hvorfor har både Biskopene og MF gjort helomvending i dette spørsmålet? Har det kommet nye avgjørende argumenter? Har bibelforskningen gitt oss ny innsikt? Svaret på begge disse spørsmålene er nei. Argumentene og den bibelske begrunnelse har ikke endret seg siden 1997, bare konklusjonen.

Argumenter for endring

Hva er argumentene for å hevde at Gud egentlig er for homofilt samliv og ikke så sterkt imot som en gjennomlesning av Bibelen gir inntrykk av? Slik jeg oppfatter argumentasjonen bygger den på fem påstander:

1. Nestekjærlighetsbudet må ha en kritisk prøvende funksjon på andre budene

Budet om å elske vår neste opphever ikke de andre budene i Bibelen. Du skal ikke stjele, misunne, lyve, bryte ekteskapet, drepe, osv er konkretiseringer av hva kjærlighet til vår neste er i ulike valg og situasjoner. I Bibelen blir aldri nestekjærlighetsbudet brukt for å svekke eller oppheve forbudet mot homoseksuelle handlinger. Å elske vår neste må heller ikke spilles ut mot den andre halvdel av det dobbelte kjærlighetsbudet: Å elske Gud. Å elske Gud er å holde hans bud (Joh 14:15, 1.Joh 5:3). Når det i 1. kor 13 heter at størst av alt er kjærligheten, så er ikke dette en vilkårlig og individuell kjærlighet som åpner for alt vi synes er godt eller føler er riktig. Kjærligheten er definert av Bibelens ord og har sitt forbilde i Guds egen kjærlighet til oss. Kirken kan ikke sette de bud og ordninger som er forankret i Jesus og apostlenes etiske undervisning til side, uten å undergrave Bibelen som øverste norm i spørsmål om liv og lære.

2. Homofili i dag er noe helt annet enn i «Bibelens dager»

Det hevdes at Paulus var ukjent med vår tids forpliktende homofile kjærlighetsrelasjoner. Videre at de homofile handlingene som Bibelen så sterkt avviser var knyttet til tempelprostitusjon eller voksne menns utnyttelse av unge gutter. Er det et misbruk som fordømmes, slik at vår tids ordnede forhold kan velsignes? I en rekke antikke kilder, bl.a. hos Platon, Straton fra Sardes, Plutark m.fl, får vi innblikk i homofile relasjoner som var bygget på gjensidig kjærlighet. Keiser Nero feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn. Når det gjelder likekjønnede ekteskap konkluderer den klassiske filologen C. A Williams i kapittelet «Marriage between males» i verket Roman Homosexuality slik: It seems clear that some romans did participiate in formal wedding ceremonies in which one male was married to another (s 252). Ut fra antikke kilder kan en altså fastslå at homofili var utbredt, offentlig akseptert, og i noen tilfeller også ordnet i ekteskapslignende former. Paulus vokste opp i et antikk bymiljø og var trolig godt kjent med ulike homoseksuelle relasjoner. Når han aviser disse i Rom 1, er det ikke på bakgrunn av misbruk eller mangelfull organisering. Paulus avviser homoseksuelle handlinger fordi de er brudd på Guds skapervilje og uttrykk for menneskets opprør mot den ordning Gud fastsatte da han skapte dem til mann og kvinne. For videre lesning anbefales Bjørn Helge Sandveis artikkel: Bibelen og homofilispørsmålet.

3, Jesu raushet og kjærlighet i møte med de «utstøtte» gjør han til en frigjører også for de homofile.

Jesus sin holdning og karakter forplikter, men hans liv og eksempel er ikke et speilbilde på våre ønsker og idealer. Det er ofte et motbilde som korrigerer. Jesus kom for å frigjøre oss alle fra synd, ikke fra Guds vilje. Jesus var full av nåde og sannhet. Han møtte de utstøtte med nåde og tilgivelse, men han sa også: Gå bort å synd ikke mer. Han velsignet aldri mennesker til å leve videre i sin synd.

4. Skapelsesfortellingene gir oss ikke en ordning for samliv mellom mann og kvinne, men et eksempel på liv sammen.

For å komme frem til denne slutning må en bruke et «overordnet perspektiv» og ikke direkte teksttolkning. Utgangspunktet er en sammenstilling av menneskeverd og «skapt slik» tenkning. Det er diskriminerende og krenkende av menneskeverdet å nekte noen å leve ut sin «skapte» seksualitet. Det bibelske ekteskap reduseres til tallet to. Så lenge to ønsker det og forplikter seg, er dette et ekteskap godt nok. Bare sammenstillingen av menneskeverd og seksuell utfoldelse er svært problematisk. Vi har vår verdi fordi Gud har skapt oss i sitt bilde, ikke fordi vi er seksuelt aktive.

Fra Bibelens begynnelse til slutt er det bare ekteskapet mellom mann og kvinne som får Guds velsignelse og aksept. Jesus bekrefter selv den skapelsesgitte orden for samliv: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være én ett.» (Matt 19:5).

5. Teologiske endringer på andre områder viser at kirken har tatt feil før!

Om kirken skulle ha tatt feil før, er ikke det et argument for homofilt samliv. Det er heller et varsko til alle om å prøve sine meninger på Bibelen. Der Bibelen gir rom for tolkning, er det forståelig med ulike syn og oppfatninger. Den siste store teologiske utgreiing om homofilispørsmålet, er

lærenemdas avhandling fra 2006. Nemnda var splittet i to. Den konservative halvpart fant ikke bibelsk belegg for det nye synet, de fant heller ikke at skilsmisse og gjengifte og kvinners stilling i samfunn og menighet er relevante paralleller til homofilispørsmålet. På disse områdene finnes det et tolkningrom i Bibelen. Når det gjelder homofilt samliv, er Bibelen entydig avvisende.

Vurdering og veivalg

Gjennom kompromiss og tilpasning har veien fra avvisning til aksept vært kort for mange.

Jeg vil ikke trekke oppriktigheten i tvil hos de som har skiftet syn eller inntatt en pragmatisk holdning. I et historisk perspektiv er det likevel underlig at så mange i årene 1997-2015 skiftet syn. Selv om den enkelte kan oppleve at kritisk refleksjon, fornyet bibelstudie og oppgjør med «trangsynt» pietisme har ført til endringer, er det påfallende at så mange gjorde det akkurat nå. I samme periode har det vært et massivt politisk press for å få kirken til å endre syn. Tilliten til Bibelen som Guds ord er blitt svekket og samfunnets generelle individualisme og opprør mot autoriteter har også nådd kirken. Troen er blitt individuell og privat. Etterhvert er også livene våre blitt «privatisert», slik at hverken Gud eller noe menneske skal komme å si oss noe bestemt om hvordan vi skal tro eller leve. Det er underlig at så mange oppdaget hva Gud egentlig mente om homofilt samliv nettopp i disse dager hvor individets ønsker synes å stå over Guds lov.

Striden om homofilt samliv handler ikke om et etisk enkeltspørsmål, men rører ved bibelsynet. Gir Bibelen klar veiledning i grunnleggende etiske spørsmål? Slik vi konkluderer her gir et mønster for bibelbruk og for hvordan vi tenker om forholdet mellom Guds vilje og våre valg.

Viktigere enn analyse av fortiden er de valgene vi nå gjør for fremtiden. 2016 kan bli året da fortellingen om Den norske kirke tok en ny vending. Dette skjedde fordi mange som hadde et bibelsk forankret syn lot sin tro og overbevisning få konsekvenser. Linjen av kompromiss og tilpasning ble forlatt. I stedet samlet troppene seg bak den «frontlinjen» som MF og Biskopene etablerte i 1997. La oss med dem bekjenne: Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper og må anses som kirkesplittende vranglære.