Sofaen eller Sannheten

«Sofaen eller Sannheten?»

Den norske kirke har gjort seg klar til «fredagskos». En romslig sofa, med myke puter og plass til alle er gjort klar. Fra flatskjermen strømmer kirkens egen «gullrekke» ut med et budskap om «enhet», «fred» og «toleranse». Det er god stemning i kirkestuen, latter og jubel fyller rommet. Vi kjenner uttrykket «pengene eller livet». Trengt opp i et hjørne og med kniven på strupen ville vi valgt livet. I disse dager stilles vi på et annet valg. Sofaen eller Sannheten?

Sofaen

«Sofaen» virker ved første øyekast innbydende, ja nettopp hva vi trenger for å forsone teologiske motsetninger. «Sofaen» frister mer enn skilsmisse, det er mer forlokkende å skifte syn enn å skifte bo! Løsningen er å sette seg ned, finne en god tone og la seg fengsle av «gullrekken» som gir oss felles opplevelser og etterhvert også felles meninger!

«Sofaen» kan være god for «kirkefreden», men den er farlig for troslivet. Budskapet fra flatskjermen er ensrettet. Det er begrenset hvor lenge selv den mest «sterktroende» kan bli sittende uten å komme på gli, sløvne hen eller sovne inn.

Noen setter seg godt til rette, og trøster seg med at vi fortsatt har det samme trosgrunnlag! Kirken trenger oss hevdes det, for vi kan være en motvekt som «korrigerer» og «veileder». Det er vanskelig å advare mot noe vi har akseptert! Ved å forbli i «sofaen» godtar vi det nye synet som en mulig tolkning av Guds ord, selv om vi personlig har en annen oppfatning.

Når ny kirkelære går ut over Ordet, blir trosgrunnlaget et annet, selv om Bibelen ligger på bordet og «Luther» står ved «roret»!

«Sofaen» er stedet hvor teologisk tilpasning skjer nærmest av seg selv, bare man blir sittende og tar tiden til hjelp! Mellom de myke putene og den gode samtalen ligger selvbedraget på lur.

I Jakobsbrev 1:22 leser vi: Dere må gjøre det ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. Vi må være sannheten tro i kjærlighet, ikke i taushet. Løgn må avsløres, ikke aksepteres, vårt lys må skinne i mørke, ikke skjules! Blir du sittende, selv om du er «helt imot» vil du til slutt lure deg selv! Mange har kommet på «gli» og tilpasset sin tro. For omlag tyve år siden ville ingen av landets biskoper ha satt seg i «sofaen». Mye har skjedd siden den gang!

Sannheten

Sannheten kan virke som et dårlig alternativ mens du sitter. Det er først når du har reist deg at du

takker Gud for at han fikk deg opp. Sannheten ødelegger den gode stemningen, utfordrer oss på de valg vi har tatt og uroer samvittigheten. Jesus sa: Blir dere værende i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere få kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri. Joh 8:31-32.

Kirkelige kompromiss og teologiske tilpassinger som er i konflikt med Guds ord kan aldri gi oss den fremtid som de lover. Den «frihet» og «sannhet» som lokker oss til å bryte med Guds ord er løgn og ufrihet i forkledning. Det er bare ved å bli værende i Hans ord at sannheten kan sette oss fri.

Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Sal 127:1

Å innføre en liturgi for vielse av likekjønnede er å bygge utenfor Guds ord. Da arbeider vi forgjeves. Å gå over de grenser Gud har satt er å spise forbudt frukt, samme hvor mange biskoper som lyser sin velsignelse over dette!

En fisk på land hiver etter pusten fordi den er ute av sitt rette element. Slik er det også for en kristen som har funnet «hvile» utenfor de grensene Guds vilje setter. Blir vi sittende i «sofaen» får troen pusteproblemer!

Valget

Du trenger ikke være profet for å «se» at det i sofaen bare er plass til ett syn og én liturgi. Om noen år vil dette være en realitet. I sofaen vil forfallet av bibelsk teologi forsette. Hva er det neste bud som ryker til fordel for «gullrekka»? Kampen er ikke over, selv om Den norske kirke skulle gi tapt. Angrepene på bibelske sannheter, og de som står for disse, vil fortsette med full styrke. Vi kan i neste omgang risikere at Den norske kirke blir brukt som redskap og religiøs autoritet for å irettesette de utenfor kirken som fortsatt tror på de bibelske bud. Har biskoper og prester med et bibelsk forankret syn, tenkt gjennom hvilke konsekvenser det valg de gjør i dag kan få i løpet av de neste ti år? Dersom vi tenker på våre barn og generasjoner som kommer, er det uforståelig om vi velger å bli sittende passive.

«Våkne du som sover, stå opp fra de døde og Kristus skal lyse for deg!» Ef 5:14

Vi må velge mellom åndelig søvn eller åndelig liv. Skal vi bli sittende inn i en natt eller stå opp til en ny dag? Tiden er inne for å finne frem «vandringsstaven» og gjøre «reisevesken» klar. La oss be for våre biskoper, prester og kirkemøterepresentanter, at de skal få styrke og mot til å stå opp for sannheten på vårens kirkemøte. La oss be Gud gi våre ledere visdom og kampvilje, slik at samlivet mellom de to syn kan ta slutt! Og skulle et samlet kirkemøte vedta ny vigselliturgi, så la oss gå ut! Utenfor kan vi stille oss skulder ved skulder og danne en bred evangelisk luthersk kirke. Vi stilles på valg: Sofaen eller Sannheten?

Muntlig eksamen

Pensumet er pugget, et semesters fordypning skal bedømmes i løpet av noen minutter. Nervøsitet, svette i hendene, en lang kø av kandidater venter på tur. Noen blar og leser febrilsk til siste minutt, andre slapper av og prøver å roe nervene. Kunnskapen er inne, den må bare ut i rette øyeblikk. Navn etter navn ropes opp, en og en går elevene inn, tiden for muntlig eksamen er inne!

Hele Den norske kirke er i disse dager oppe til muntlig eksamen. Pensum er Bibelen, nærmere bestemt det sjette bud, ekteskapet. Utspørringen koker ned til spørsmålet: Er det i samsvar med Guds vilje at Adam gifter seg med Even og at Eva gifter seg med Alma? For mange, som forankrer sitt svar i Bibelens ord, er dette et lett spørsmål med et innlysende svar. Scenen som utspiller seg er uvirkelig. Den ene etter den andre forblir tause under utspørringen. Kunnskapen er der, svaret ligger på tungen, men det kommer ikke ut et eneste ord!

Strøket mange ganger!

Så langt har vi fått mange muligheter til å avgi svar. Dag etter dag får vi gå opp til «konteeksamen». For å hjelpe sine elever til å avgi et svar, sender Gud oss «sensorer» i ulik forkledning. Mesteren stiller sine etterfølgere på prøve, vil de bekjenne eller fornekte?

Frykten for at de mennesker som kan høre oss, ikke liker svaret vårt, har så langt fått mange til å tie. Riktignok hviskes og tiskes det i gangene når tiden for utspørring er over. På tomannshånd og i fortrolighet har flere en klar bekjennelse. Hvem vinner slaget om vår munn? Vil menneskefrykten få oss til å tie, eller vil Gudsfrykten få oss til å tale? Betraktet fra utsiden virker valget opplagt. Bak alle «sensorer» og eksamensvakter står Gud. Det er han vi står foran og gir vårt svar til. Hvordan han bedømmer vår besvarelse betyr alt.

En prests munn

Noen av eksamenskandidatene forventes det litt mer av. Deres svar skal være så høyt og tydelig, at det blir snakket om i «gangene» og setter mot i dem som venter på tur! Slik prestene leder menigheten i høymessens liturgi er de kalt til å gå foran og lede når troen og viljen til å bekjenne settes på prøve. Gud har høye tanker og forventninger til en prests munn. I følge Malaki kapitel 1 og 2 skal prestenes ærefrykt for Gud gjøre at pålitelig rettledning er å finne på deres munn, og disse ordene fra prestene får mange mennesker til å vende om fra sin skyld. Men når prestene mangler ærefrykt for Herren, er ikke ordene deres til hjelp, men motsatt - de får mange til å snuble.

Er det ikke dette som er i ferd med å skje? Får veiledning fra prekestolen mange til å snuble? Er Gudsfrykt byttet ut med menneskefrykt, slik at det nå er viktigere å behage mennesker enn Gud? Er det viktigere å veilede til fred mellom mennesker, enn til lydighet mot Gud? Forkynnes det nå fred, fred, men så er det ingen virkelig fred?

Ikke mange av oss bør bli lærere, sier Bibelen, for lærerne skal bli så mye strengere dømt. Jak 3:1

Fornekte eller bekjenne?

Jesus sier: Den som fornekter meg for mennesker, han skal jeg også fornekte for min Far i himmelen. Matt 10:33

Kanskje du innvender: «Det er ikke Jesus vi fornekter med vår taushet i vigselstriden. Det er i høyden et av hans bud, ja litt av hans vilje vi fornekter. Men ikke Jesus og vår tro på han!»

Et ukjent sitat som ofte tilskrives Martin Luther lyder slik:

«Dersom jeg med den høyeste stemme og den klareste skriftutleggelse bekjenner min tilslutning til hele Guds ord, bortsett fra det punkt som verden og djevelen akkurat nå angriper, da bekjenner jeg ikke Kristus - uansett hvor frimodig jeg bekjenner ham. Det er der hvor kampen står, at soldatenes troskap blir prøvet. Å stå stødig på alle de andre frontavsnittene betyr flukt og vanære hvis soldatene trekker seg tilbake på det avgjørende punktet».

Flere forsvarer sin taushet med at de heller har prioritert å stå opp for andre saker: Noen gjør et korstog mot materialismen, andre kjemper for en grønnere hverdag, noen mot løgn, baktalelse eller egoisme. Noen har nok med å utvikle lokalmenigheten, undervise om nådegaver og utruste til tjeneste! Andre konsentrerer seg om å bringe evangeliet til de unådde folkeslag, og med god samvittighet lar de være å vitne for sitt eget folk!

Ære være alle kjempende sjeler, som står opp for Guds vilje og medmenneskers beste. Men samme hva vårt «hjertebarn» er, har ingen av oss fått frihet til å trekke seg fra der hvor kampen akkurat nå raser. Den bibelske sannhet som nå hardest blir angrepet er det sjette bud. Hva er Guds vilje for ekteskapet?

Hvor lenge lar Gud oss holde på? Når stenges eksamenslokalet? Den dagen vil komme, da det svar vi ga blir stående som endelig. La ikke denne muligheten gå fra deg! Avgi ditt svar nå!

Ingen kan tjene to herrer

I en tid med mange kompromiss og stor vilje til tilpasning er Jesus kompromissløs og stiller oss alle på valg. Ingen kan tjene to herrer. Men er det ikke dette «kunststykket» mange av oss konservative prøver på i vigselstriden?

Hva velger vi når vi må velge mellom å tjene Gud eller å tilfredsstille mennesker? Når vi ikke kan få i både «pose og sekk», men må skuffe den ene part og glede den andre, hvem får da vårt ja? Tiden er inne for å velge side.

Gud eller mammon?

Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon. Matt 6:24

Mammon er det arameiske ordet for eiendom og penger. I versene rett før har Jesus bedt oss velge hvor vi vil samle våre skatter, i himmelen eller på jorden. For hvor din skatt er, der vil og ditt hjerte være. Nå føres denne tanken videre. Nå er spørsmålet: Hvem er Herre i våre liv: Gud eller mammon?

Hvem eier våre hjerter, har innflytelse over våre viljer og får styre våre valg?

Hva velger vi når vi må velge mellom å såre mennesker eller å bryte Guds bud? Hva er viktigst for oss, økonomisk sikkerhet eller å leve for Guds ære? Hvem trekker det lengste strået når vi må velge mellom anerkjennelse fra Gud eller fra mennesker? Hva betyr mest for oss, å bekrefte andre menneskers valg eller å stå opp for Guds vilje? Hvem vinner når vi bare kan gjøre den ene part tilfreds?

Jeg tror at mange av oss forsøker å være åpne og tolerante, og gjennom det ender opp med å tjene både Gud og mammon. Vi holder fast på Bibelens ord og teologisk sett er vi motstandere av en ny liturgi. Samtidig vil vi gjøre mammon til lags, både for å unngå bråk og for å få alle «fordelene» hans herredømme medfører. For å få regnestykket til å gå opp, har vi kjøpt den løgnen at uenigheten ikke berører evangeliet og dermed ikke er kirkesplittende. Det gjør alt så mye enklere. Vi slipper å stå i en uløselig konflikt og trenger ikke skille lag med kollegaer og meningsmotstandere. Det viktigste nå er å bevare «freden» og «enheten». Ved å gjøre dette anerkjenner vi det andre syns rett til en plass i kirken. Slik godtar vi den andre læren som en mulig tolkning av Guds vilje, selv om vi personlig er av en annen oppfatning. Med vårt teologiske ståsted «tjener» vi Gud, men med alt annet vi sier og gjør, så tjener vi mammon. I praksis vender vi Gud ryggen og forkaster han som Herre.

Jesus sier: Hvorfor kaller dere meg Herre, Herre, og så gjør dere ikke det jeg sier? Luk 6:46 Vi kan ikke «tjene» Jesus med våre ord og samtidig gjøre mot hans vilje med våre valg og handlinger. Den som kjenner sin herres vilje, men ikke gjør etter den, han er ikke i «tjeneste», men i opprør! Det kompromiss finnes ikke som gjør begge herrer til lags. Vi kan ikke tjene både Gud og mammon!

Hvem vil du tjene?

Bob Dyland skrev etter sin omvendelse en fengende sang kalt «Gotta serve somebody». Hans budskap er at uansett hvem du er, hva du gjør og hvor du bor – så må du tjene noen, én vil være Herre i ditt liv! Vi kan dikte videre på sangen og si: Du kan være nyfrelst eller kristen mange år, du kan være ungdom eller gammel med grått hår! Kanskje synes du fri liturgi er det som passer best, eller er du en som synes høymessen er en fest? Du kan være biskop, kateket eller konfirmant, du kan være kirkemøterepresentant. Du kan være sanger i menighetens kor eller du er presten som preker ut Guds ord! Du kan være kvinne, du kan være mann, du kan tro at Jesus kunne lage vin av vann, – men du må tjene noen, ja du må tjene noen, det kan være Gud eller det kan være mammon, men du må tjene noen! - Bare én Herre kan du ha!

Jeg er sikker på at mange av oss har et sterkt ønske om å tjene Gud, men vi er så bekymret for hva fremtiden vil bringe at det blir vanskelig å velge. Dersom det ikke blir en splittelse innad i kirken og vi må bryte ut, hva med lønn og kirkebygg? Hva med alle menighetens aktiviteter og vår stilling i lokalsamfunnet? Skal ikke våre barn bli konfirmert i kirken hvor vi bar dem til dåp? Tenk på alle de relasjoner som blir brutt opp, vil gamle vennskap overleve? Vil det bli bråk i familien, mellom generasjoner, mellom ektefeller? Vil presten vår bli skuffet, og gjør vi livet vanskelig for vår prost?

Mye er usikkert og det er mange spørsmål vi ikke kjenner svaret på. Alt dette vet Jesus. Etter at han har bedt oss velge mellom å ha Gud eller mammon til Herre, sier han: Vær derfor ikke bekymret for mat og drikke som dere må ha for å leve, og heller ikke for klærne som kroppen trenger....den Far dere har i himmelen vet at dere trenger alt dette. Matt 6:25ff. Jesus kjenner våre bekymringer og behov. Han kaller oss til å stole på vår himmelske fars omsorg og makt, i stedet for å søke trøst og sikkerhet i mammon. Vil vi tjene Gud som Herre ber han oss om å søke Guds rike og hans rettferdighet først, så skal vi få alt det andre i tillegg.

Tilbake til der vi begynte, - ingen, absolutt ingen kan tjene to Herrer. Vi må alle gjøre et valg: Gud eller mammon?