Blod og Sabbat

Et motsvar på Espens Gyas argumentasjon for homofilt samliv

 

Espen Gyas blogginnlegg, https://esgya.wordpress.com/2016/04/18/vielse-av-homofile/ er velskrevet og har en klar argumentasjon. Hans store prosjekt er å vise at kirken tidligere har satt Bibelske skaperordninger til side, fordi mennesker har brukt sitt hode og hjerte i møte med hva de ser og erfarer i naturen:. Han skriver: Selv om et av de ti bud strider mot det vi ser i naturen, er det Bibelens ord som må vike. Ifølge Gya har Jesus gitt oss et eksempel på en slik Bibelbruk. Gya synes å mene at det vi erfarer som sant og godt i skaperverket har større tyngde enn Bibelens ord, når disse er på kollisjonskurs. Han tror på himmelens og jordens skaper, derfor kan Skaperens ord i Bibelen settes til side når vår erfaring med det skapte gir oss en bedre innsikt eller dypere forståelse.

 

Espens Gyas mange påstander og Bibelbruk fortjener et gjensvar. Han stiller seg på linje med Jesus og Apostlene som åpenbaringsformidler. Når Gud gjennom dem gav oss ny og fordypet kunnskap kan han også gjøre det gjennom Espens Gyas refleksjoner og erfaringer. Det er Bibelens ord som må vike når den ikke stemmer med våre erfaringer. Et slik Bibelsyn og Bibelbruk åpner for mange nye kapitler og sannheter som kan legges til Guds ord, og tilsvarende mange ord og sannheter som kan tas bort om vi skulle ”se” noe annet i naturen.

 

 

Sabbaten

 

Gya påstår at Jesus skyver hele sabbatsbudet til side som følge av det han ser i naturen:

 

Dette er, slik jeg ser det, en nøkkel til dypere forståelse. Solen står opp på sabbaten, den går ned. Vinden kommer, regnet kommer, gresset gror. Gud arbeider helt til nå. Hver dag. Jeg leser i denne teksten at Jesus skyver til side hele sabbatsbudet. Og til det bruker han det han ser i naturen. Gud har virkelig skapt den verden vi lever i. Vi kan vite noe om Gud når vi ser på naturen. Han hviler ikke. Det ser vi der. Han arbeider hver dag. Og selv om et av de ti bud strider mot det vi ser i naturen, er det Bibelens ord som må vike. “Jeg tror på himmelens og jordens skaper”. Jesus viser vei. De første kristne tok til seg Jesu ord. De fant frihet i dem

 

At Jesus skyver Sabbatsbudet tilsides er ikke helt riktig, Han tilbakefører Sabbaten til den opprinnelige hensikt, en Guds gave til mennesket jfr Markus 2:27-28. Seks dagers arbeid, en dags hvile er en skaperordning. Prøver vi å hoppe bukk over hvilen, kan noen og enhver av oss møte veggen og gå på en smell. Om så  Jesus likevel hadde opphevet en skaperordning har Han som Skaper og Gud en helt annen autoritet til å gjøre det enn noen av oss. Riktignok sier Gya at endringen av sabbatsbudet er å finne i Bibelen, men han fastholder at vi her har fått en nøkkel til en dypere forståelse, en metode vi kan bruke når Bibelens kart ikke stemmer med naturens terreng:

 

Blod

Gya forsetter sin argumentasjon med et retorisk spørsmål: Men finnes det eksempeler på at apostlene har bestemt at noe skal være galt, så holder vi det ikke likevel? Ja, det gjør det. Loven om å spise og drikke blod.                                                                                                    Videre får vi hans påstander om blod og sjeleblanding: Kort fortalt framstiller Bibelen at en skapnings sjel er i blodet. Det å ta blod fra en annen skapning inn i kroppen gjør at sjelene blander seg. Man blir uren.

Gya påstår at både Jesus og Apostlene fastholder det gamle testaments forbud mot å drikke blod og at vi senere uten samvittighetsproblem satt dette til side, fordi det ikke er aktuelt lenger. Ifølge Gya er Bibelens ord om blod er feil, fordi vi nå vet bedre: Og jeg tror vi har rett. Sjelen ligger ikke i blodet. Gud er skaper. Når Gud har skapt oss slik at sjelen ikke er i blodet, så er den ikke der, selv om det står i Bibelen.

 

Det hebraiske ord for sjel, næfæshj betyr en levende skapning. Noen ganger oversettes det med sjel andre ganger med liv i norske Bibeloversettelser. Etter gresk tenkning er sjel det egentlige, innerste, det ikke kroppslige som gjør deg til den du er. Dette virker å være Gyas definisjon av sjel. Slik er det ikke etter bibelsk og jødisk tankegang. Her betyr sjel en levende skapning. Tar du alt blod ut av et dyr, er det ikke mye liv igjen. Livet renner bokstavlig talt ut sammen med blodet. Derfor er livet i blodet.

                                                                                                                                                             

Forbudet mot å drikke blod som Gud gav Israelsfolket i den gamle pakt, hadde ikke sin begrunnelse i frykt for sjeleblanding, men var knyttet opp til alter og offertjeneste. For en skapnings liv er i blodet, og  jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for dere. Blodet soner fordi livet er i det. Derfor har jeg sagt til Israelittene: Ingen av dere må spise blod.        3 Mos 17:11-12a

Grunnen til forbudet mot å spise og drikke blod gir Bibelen oss her: Fordi blodet er gitt til soning på alteret, derfor skal det ikke spises eller drikkes.

I stedt for å lage en lære om sjeleblanding, kunne Gya med fordel trengt dypere ned i Bibelens lære om blod og soning. Hvorfor var det en slik ærefrykt for blodet? Hvorfor var blodet forbeholdt Herrens alter?

 

Grunnleggende i det gamle testamentes offerlover er soningstanken, ett liv i stedet for et annet. Når blodet stenkes på alteret, så er det til soning for folkets eller den enkeltes synd. Dyrets liv i stedet for menneskets liv. Det nye testamentet sier at vi nå i Jesus blod har fått en ny avtale/pakt med  Gud. Hans blod og hans liv i stedt for våre liv                                                                                                                     Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten.. I ham har vi friheten, kjøpt ved hans blod, tilgivelse for syndene. Hebr 9:15 og Efeserne 1:7a

 

Når Espen Gya påstår at kirken selv, mot Jesus og apostlenes ord, har opphevet forbudet mot å drikke blod er dette ikke riktig. Alle ordninger om blod, mat og renselse, også forbudet mot å drikke blod, blir opphevet med klare ord i Bibelen på grunn av Jesu blod og offer: Akkurat som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter. De skulle gjelde fram til tiden da den rette ordning ble innført. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle og kjøpte oss fri for evig. Hebr 9:10,12

 

Jesus slår fast at mat og drikke ikke gjør et mennesket urent: Skjønner dere ikke at ingen ting som kommer inn i mennesket utenfra kan gjøre det urent? Det kommer jo ikke inn i hjertet, men bare ned i magen og går ut dit det skal. Dermed slo han fast at all mat er ren. Markus 7:18-19.

Paulus sier det samme: For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Rom 14:17.

Det er Jesus selv og hans apostler, som i Bibelen opphever mat, offer og renhetslovene. Dette skjer fordi en ny pakt blir opprettet i Jesu blod. Mat, renhets og offerlover i det gamle testamentet var midlertidige ordninger som pekte fram mot han som virkelig kan rense og gjøre oss rene og som en gang for alle har betalt prisen med sitt eget blod. Les gjerne Hebreerne kapittel 8-10 i sammenheng.

 

 

Apostelmøtet i Jerusalem

 

Hva da med det såkalte aposteldekretet i Apg 15:29. Her beslutter apostlene, sammen med Den hellige ånd, å pålegge de hedningkristne å holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod. Hvordan kunne de pålegge de hedningkristne noe som var opphevet og ikke lenger påbudt?

 

Da Guds rike ble utvidet til å omfatte også hedninger fikk mange jødekristne problemer med å leve ”jødisk” når også hedninger ble en del av deres menigheter og fellesskap. Selv om Bibelen tydelig slår fast at ingen hedning må leve som jøde for å bli kristen Gal 2:14-21, så var det heller ikke forbudt for en jøde å forsette å leve ”jødisk” etter å ha kommet til tro på Jesus. Hva gjør man når disse to gruppene skal leve i samme menighet og felleskap? Jo man tar hensyn til hverandre!

 

Noen Fariseere som var kommet til tro på Jesus krevde  i Apg 15:5 at de hednigekristne måtte bli som jøder: De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven. En heftig debatt fulgte hvor Peter konkluderer på vegne av apostlene: Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi maktet å bære? Nei vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de Apg 15:10-11.  

                                                                                                                                                                   Først etter at Apostlene har slått fast at hedningene frelses uten Moselovens renhets og matforskrifter, gjør de det kjente kompromissvedtak om å pålegge hedningen å holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod. Når teologien er klarlagt: Frelse av Jesu nåde alene, gir de et praktisk pålegg hvor både jøde-og hedningkristne må ta hensyn til hverandre.

 

De fire punktene i vedtaket svarer til det 3 mosebok kapittel 17-18 pålegger innflyttere i Israel å overholde, når de bor blant jødene i deres eget land. Nå blir denne praksisen videreført blant de hedningkristne som lever og bor blant jødekristne som fortsatt lever ”jødisk”.

 

Vedtaket er således et kompromiss når to kulturer møtes og blir forent i ett nytt felleskap med en og samme tro. Kravet fra noen jødekristne om at hedningene måtte bli jøder, ja omskjæres og følge moseloven, blir kontant avist. Men de hedningkristne som bor og lever blant Jesus troende jøder, blir på den annen side pålagt et minimum for å gjøre det mulig for sine jødiske trossøsken å opprettholde sin jødiske livsstil og fromhetsutøvelse.

 

Paulus formaning til menigheten i Roma, inneholder en liknende tenkning, hvor den ”sterke” i troen skal ta  hensyn til den svake i troen, å være villig til å avstå fra bestemt mat og drikke av hensyn til en annens samvittighet. Jfr Rom 14:1-23

For oss kan dette vedtaket synes merkelig og selvmotsigende. Hvordan kunne de pålegge noe som var opphevet? Det er nok vanskelig for oss å forstå hvor langt de første kristne var villige til å gå for å nå andre med evangeliet og hvor mye de var villige til å forsake for å bevare enheten i fellesskapet. Paulus omskar Timoteus, ikke fordi Moselovens påbud fortsatt var gyldig, men av hensyn til de jødene de skulle omgås og misjonere jfr apg 16:3.  Paulus sa:

 

For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, 1 Kor 9:20-22a

Denne vilje til tilpasning for evangeliets og enhetens skyld, som preget Paulus, ble gjennom apostelvedtaket pålagt de hedningekristne som lever og bor blant  jødiske trossøsken. For en grundig redegjørelse se Jostein Ådna, “Jakobs skriftbevis i favør av hedningemisjonen. Resepsjonen av Am 9,1112 i Apg 15,16-18”, Norsk Tidsskrift for Misjon 51 (1997), 203-219.

 

Vedtaket må ses i sammenheng med den historiske kontekst det blir fattet i, hvor Jøder og hednigekristne skulle leve sammen, og det må sees i lys av alle de klare ord i Bibelen som slår fast at mat og drikke, renselse og renhetsforskrifter ikke gjelder i den nye pakt som er opprettet i Jesu blod.

 

Konklusjon

 

Både endret syn på sabbaten og opphevelsen av forbudet mot å drikke blod finner vi altså i Bibelen. Derfor er det ikke riktig slik Gya påstår, at kirken senere har opphevet forbudet mot å drikke blod, ved å bruke Jesus sin angivelige natur metode. Gya sin fremstilling av sjeleblanding er ubibelsk, og gir oss ikke hjelp til å forstå hvorfor Bibelen før Jesu offer, forbød Israelsfolket å drikke blod. Vi har sett at Bibelen gir oss forklaringen: Blodet var gitt til soning på alteret, derfor skal det ikke drikkes.

 

Ifølge Gya tok Bibelen feil om blodet, og han hevder at vi måtte bruke hode og hjerte for å oppheve en skaperordning som åpenbart var feil. På dette bygger han videre å spør: Når Bibelen hadde feil her, hva gjør oss da så sikre på at den ikke også kan ha feil om homofilt samliv? I møte med det vi ser i naturen, den flotte kjærligheten som er mellom to mennesker av samme kjønn, så må vell den Bibelske skaperorning mann-kvinne også være feil?  Slik synes Gyas resonnement å være.

 

Gya har ganske sikkert gode hensikter og et oppriktig ønske om å vise at Bibelen gir oss en modell for oppheving av skaperordninger. Klarer han å bevise at en slik metode er gitt oss i Bibelen, og brukt i kirkens historie, har han gode kort på hånd  for å bruke metoden også i møte med bibelens skaperordning for ekteskapet. Hans prosjekt faller etter min vurdering helt sammen når man har overveldende bevis for at både endret syn på blod og sabbat er å finne i Bibelen. Endringene har ikke kommet fordi noen har brukt sitt hode og hjerte i møte med naturen, men de har kommet fordi Gud har åpenbart det for oss i sitt Ord.

 

Et eksempel på å bruke det en ser i naturen som metode for å oppheve en skaperordning finner vi i første mosebok kapittel 3. Eva er ute i Guds frie natur. Der møter hun en som trekker Guds ord og bud i tvil: Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen? En samtale innledes. Slangen forklarer at Gud umulig kan ha ment at de ikke kunne spise av det ene treet som var forbudt. Eva såg på treet, at det var gode frukter på det og et nydelig tre å se på. Naturen sa noe annet enn Gud ord, hvem skulle hun stole på? Det virket urimelig med et forbud mot noe som såg så godt ut. Kunne Gud ha ment noe annet enn det han faktisk hadde sagt? Kanskje Eva tenkte på sine tidligere erfaringer med fruktspising, hittil hadde det alltid gått bra når hun spiste frukt fra nye trær i hagen. I tilegg hadde hun møtt en som var av den oppfatning at det begrenset hennes liv som menneske å overholde denne skaperordningen. På bakgrunn av det Eva såg i naturen, støttet av hennes tidligere erfaring og bekreftet av slangens ord – tok hun fra det eneste treet Gud hadde forbudt dem å spise av. Resten av historien kjenner vi.

 

Nå er ikke mitt poeng å sammenlikne Gya med Slangen i paradis. Men hans bruk av Bibelen for å oppheve Guds bud og skaperordning minner mer om den metode Eva brukte i Eden en det eksempel Jesus og apostlene har gitt oss i Bibelen. Har Gud virkelig sagt er den bekjennelse jeg sitter igjen med etter å ha lest Gyas artikkel en rekke ganger. Når to av de mest dyrebare skatter for vår tro, det livgivende blod og Guds bud, blir brukt for å bevise at Bibelen har tatt feil før så bærer det galt av sted. Slik det fremstår for meg, så er Gyas metode et angrep på Bibelens autoritet og budenes aktualitet.

Detter er ganske sikkert ikke forfatterens intensjon, men like fullt en følge av hans Bibelbruk. Alle bud i Bibelen kan etter denne metode bli opphevet. For dersom vi ser noe vi oppfatter som godt i naturen, selv om det går imot Guds ord, er vi frie til å bruke våre hoder og hjerter. Slik kan vi komme frem til noe bedre eller sannere enn det Bibelen sier. Det eneste som ifølge Gya blir stående fast er det dobbelte kjærlighetsbud. Men da står vi fritt til å fylle det med nytt innhold så lenge vår neste er fornøyd og har en opplevelse av å bli elsket.

 

 

Avslutningsvis forsøker Gya å gjøre homofilidebatten til et ubetydelig spørsmål i lys av en rekke andre utfordringer og problemstillinger vi står ovenfor. Å omtolke ekteskapet og ekteskapsbudet er etter min menig ingen liten sak. Dersom vår tolkning av naturen gjøres til høyere autoritet en Bibelens ord er det grunn til å rope et høyt varsko!

 

 

Sølve E Salte

Bonde og teolog

«Fra kirkesplittende vranglære til enstemmig anbefaling»

Kirkens syn på homofilt samliv har de siste 18 årene endret seg dramatisk. I 1997 forelå en viktig utredning med tittel: Kirkens enhet og troens fundamenter. Bak denne stod de tre biskopene Halvor Bergan, Odd Bondevik og Sigurd Osberg. Hele utvalget stod sammen om konklusjonen: Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper og må anses som kirkesplittende vranglære. Lærerådet på MF kom en høringsuttalelse til utredningen, hvor de blant annet sier:

Kirken har som oppgave å veilede om Guds vilje og advare mot synd ut fra Guds ord. Homofil adferd er i strid med Guds skapervilje (Rom 1:26f), uforenelig med kristen livsstil (1 Kor 6:9-11) og i strid med Guds bud (1 Tim 1:8-11) Kirken må ut fra dette fastholde at homofilt samliv er synd.

Hvorfor har både Biskopene og MF gjort helomvending i dette spørsmålet? Har det kommet nye avgjørende argumenter? Har bibelforskningen gitt oss ny innsikt? Svaret på begge disse spørsmålene er nei. Argumentene og den bibelske begrunnelse har ikke endret seg siden 1997, bare konklusjonen.

Argumenter for endring

Hva er argumentene for å hevde at Gud egentlig er for homofilt samliv og ikke så sterkt imot som en gjennomlesning av Bibelen gir inntrykk av? Slik jeg oppfatter argumentasjonen bygger den på fem påstander:

1. Nestekjærlighetsbudet må ha en kritisk prøvende funksjon på andre budene

Budet om å elske vår neste opphever ikke de andre budene i Bibelen. Du skal ikke stjele, misunne, lyve, bryte ekteskapet, drepe, osv er konkretiseringer av hva kjærlighet til vår neste er i ulike valg og situasjoner. I Bibelen blir aldri nestekjærlighetsbudet brukt for å svekke eller oppheve forbudet mot homoseksuelle handlinger. Å elske vår neste må heller ikke spilles ut mot den andre halvdel av det dobbelte kjærlighetsbudet: Å elske Gud. Å elske Gud er å holde hans bud (Joh 14:15, 1.Joh 5:3). Når det i 1. kor 13 heter at størst av alt er kjærligheten, så er ikke dette en vilkårlig og individuell kjærlighet som åpner for alt vi synes er godt eller føler er riktig. Kjærligheten er definert av Bibelens ord og har sitt forbilde i Guds egen kjærlighet til oss. Kirken kan ikke sette de bud og ordninger som er forankret i Jesus og apostlenes etiske undervisning til side, uten å undergrave Bibelen som øverste norm i spørsmål om liv og lære.

2. Homofili i dag er noe helt annet enn i «Bibelens dager»

Det hevdes at Paulus var ukjent med vår tids forpliktende homofile kjærlighetsrelasjoner. Videre at de homofile handlingene som Bibelen så sterkt avviser var knyttet til tempelprostitusjon eller voksne menns utnyttelse av unge gutter. Er det et misbruk som fordømmes, slik at vår tids ordnede forhold kan velsignes? I en rekke antikke kilder, bl.a. hos Platon, Straton fra Sardes, Plutark m.fl, får vi innblikk i homofile relasjoner som var bygget på gjensidig kjærlighet. Keiser Nero feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn. Når det gjelder likekjønnede ekteskap konkluderer den klassiske filologen C. A Williams i kapittelet «Marriage between males» i verket Roman Homosexuality slik: It seems clear that some romans did participiate in formal wedding ceremonies in which one male was married to another (s 252). Ut fra antikke kilder kan en altså fastslå at homofili var utbredt, offentlig akseptert, og i noen tilfeller også ordnet i ekteskapslignende former. Paulus vokste opp i et antikk bymiljø og var trolig godt kjent med ulike homoseksuelle relasjoner. Når han aviser disse i Rom 1, er det ikke på bakgrunn av misbruk eller mangelfull organisering. Paulus avviser homoseksuelle handlinger fordi de er brudd på Guds skapervilje og uttrykk for menneskets opprør mot den ordning Gud fastsatte da han skapte dem til mann og kvinne. For videre lesning anbefales Bjørn Helge Sandveis artikkel: Bibelen og homofilispørsmålet.

3, Jesu raushet og kjærlighet i møte med de «utstøtte» gjør han til en frigjører også for de homofile.

Jesus sin holdning og karakter forplikter, men hans liv og eksempel er ikke et speilbilde på våre ønsker og idealer. Det er ofte et motbilde som korrigerer. Jesus kom for å frigjøre oss alle fra synd, ikke fra Guds vilje. Jesus var full av nåde og sannhet. Han møtte de utstøtte med nåde og tilgivelse, men han sa også: Gå bort å synd ikke mer. Han velsignet aldri mennesker til å leve videre i sin synd.

4. Skapelsesfortellingene gir oss ikke en ordning for samliv mellom mann og kvinne, men et eksempel på liv sammen.

For å komme frem til denne slutning må en bruke et «overordnet perspektiv» og ikke direkte teksttolkning. Utgangspunktet er en sammenstilling av menneskeverd og «skapt slik» tenkning. Det er diskriminerende og krenkende av menneskeverdet å nekte noen å leve ut sin «skapte» seksualitet. Det bibelske ekteskap reduseres til tallet to. Så lenge to ønsker det og forplikter seg, er dette et ekteskap godt nok. Bare sammenstillingen av menneskeverd og seksuell utfoldelse er svært problematisk. Vi har vår verdi fordi Gud har skapt oss i sitt bilde, ikke fordi vi er seksuelt aktive.

Fra Bibelens begynnelse til slutt er det bare ekteskapet mellom mann og kvinne som får Guds velsignelse og aksept. Jesus bekrefter selv den skapelsesgitte orden for samliv: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være én ett.» (Matt 19:5).

5. Teologiske endringer på andre områder viser at kirken har tatt feil før!

Om kirken skulle ha tatt feil før, er ikke det et argument for homofilt samliv. Det er heller et varsko til alle om å prøve sine meninger på Bibelen. Der Bibelen gir rom for tolkning, er det forståelig med ulike syn og oppfatninger. Den siste store teologiske utgreiing om homofilispørsmålet, er

lærenemdas avhandling fra 2006. Nemnda var splittet i to. Den konservative halvpart fant ikke bibelsk belegg for det nye synet, de fant heller ikke at skilsmisse og gjengifte og kvinners stilling i samfunn og menighet er relevante paralleller til homofilispørsmålet. På disse områdene finnes det et tolkningrom i Bibelen. Når det gjelder homofilt samliv, er Bibelen entydig avvisende.

Vurdering og veivalg

Gjennom kompromiss og tilpasning har veien fra avvisning til aksept vært kort for mange.

Jeg vil ikke trekke oppriktigheten i tvil hos de som har skiftet syn eller inntatt en pragmatisk holdning. I et historisk perspektiv er det likevel underlig at så mange i årene 1997-2015 skiftet syn. Selv om den enkelte kan oppleve at kritisk refleksjon, fornyet bibelstudie og oppgjør med «trangsynt» pietisme har ført til endringer, er det påfallende at så mange gjorde det akkurat nå. I samme periode har det vært et massivt politisk press for å få kirken til å endre syn. Tilliten til Bibelen som Guds ord er blitt svekket og samfunnets generelle individualisme og opprør mot autoriteter har også nådd kirken. Troen er blitt individuell og privat. Etterhvert er også livene våre blitt «privatisert», slik at hverken Gud eller noe menneske skal komme å si oss noe bestemt om hvordan vi skal tro eller leve. Det er underlig at så mange oppdaget hva Gud egentlig mente om homofilt samliv nettopp i disse dager hvor individets ønsker synes å stå over Guds lov.

Striden om homofilt samliv handler ikke om et etisk enkeltspørsmål, men rører ved bibelsynet. Gir Bibelen klar veiledning i grunnleggende etiske spørsmål? Slik vi konkluderer her gir et mønster for bibelbruk og for hvordan vi tenker om forholdet mellom Guds vilje og våre valg.

Viktigere enn analyse av fortiden er de valgene vi nå gjør for fremtiden. 2016 kan bli året da fortellingen om Den norske kirke tok en ny vending. Dette skjedde fordi mange som hadde et bibelsk forankret syn lot sin tro og overbevisning få konsekvenser. Linjen av kompromiss og tilpasning ble forlatt. I stedet samlet troppene seg bak den «frontlinjen» som MF og Biskopene etablerte i 1997. La oss med dem bekjenne: Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper og må anses som kirkesplittende vranglære.

Sofaen eller Sannheten

«Sofaen eller Sannheten?»

Den norske kirke har gjort seg klar til «fredagskos». En romslig sofa, med myke puter og plass til alle er gjort klar. Fra flatskjermen strømmer kirkens egen «gullrekke» ut med et budskap om «enhet», «fred» og «toleranse». Det er god stemning i kirkestuen, latter og jubel fyller rommet. Vi kjenner uttrykket «pengene eller livet». Trengt opp i et hjørne og med kniven på strupen ville vi valgt livet. I disse dager stilles vi på et annet valg. Sofaen eller Sannheten?

Sofaen

«Sofaen» virker ved første øyekast innbydende, ja nettopp hva vi trenger for å forsone teologiske motsetninger. «Sofaen» frister mer enn skilsmisse, det er mer forlokkende å skifte syn enn å skifte bo! Løsningen er å sette seg ned, finne en god tone og la seg fengsle av «gullrekken» som gir oss felles opplevelser og etterhvert også felles meninger!

«Sofaen» kan være god for «kirkefreden», men den er farlig for troslivet. Budskapet fra flatskjermen er ensrettet. Det er begrenset hvor lenge selv den mest «sterktroende» kan bli sittende uten å komme på gli, sløvne hen eller sovne inn.

Noen setter seg godt til rette, og trøster seg med at vi fortsatt har det samme trosgrunnlag! Kirken trenger oss hevdes det, for vi kan være en motvekt som «korrigerer» og «veileder». Det er vanskelig å advare mot noe vi har akseptert! Ved å forbli i «sofaen» godtar vi det nye synet som en mulig tolkning av Guds ord, selv om vi personlig har en annen oppfatning.

Når ny kirkelære går ut over Ordet, blir trosgrunnlaget et annet, selv om Bibelen ligger på bordet og «Luther» står ved «roret»!

«Sofaen» er stedet hvor teologisk tilpasning skjer nærmest av seg selv, bare man blir sittende og tar tiden til hjelp! Mellom de myke putene og den gode samtalen ligger selvbedraget på lur.

I Jakobsbrev 1:22 leser vi: Dere må gjøre det ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. Vi må være sannheten tro i kjærlighet, ikke i taushet. Løgn må avsløres, ikke aksepteres, vårt lys må skinne i mørke, ikke skjules! Blir du sittende, selv om du er «helt imot» vil du til slutt lure deg selv! Mange har kommet på «gli» og tilpasset sin tro. For omlag tyve år siden ville ingen av landets biskoper ha satt seg i «sofaen». Mye har skjedd siden den gang!

Sannheten

Sannheten kan virke som et dårlig alternativ mens du sitter. Det er først når du har reist deg at du

takker Gud for at han fikk deg opp. Sannheten ødelegger den gode stemningen, utfordrer oss på de valg vi har tatt og uroer samvittigheten. Jesus sa: Blir dere værende i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere få kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri. Joh 8:31-32.

Kirkelige kompromiss og teologiske tilpassinger som er i konflikt med Guds ord kan aldri gi oss den fremtid som de lover. Den «frihet» og «sannhet» som lokker oss til å bryte med Guds ord er løgn og ufrihet i forkledning. Det er bare ved å bli værende i Hans ord at sannheten kan sette oss fri.

Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Sal 127:1

Å innføre en liturgi for vielse av likekjønnede er å bygge utenfor Guds ord. Da arbeider vi forgjeves. Å gå over de grenser Gud har satt er å spise forbudt frukt, samme hvor mange biskoper som lyser sin velsignelse over dette!

En fisk på land hiver etter pusten fordi den er ute av sitt rette element. Slik er det også for en kristen som har funnet «hvile» utenfor de grensene Guds vilje setter. Blir vi sittende i «sofaen» får troen pusteproblemer!

Valget

Du trenger ikke være profet for å «se» at det i sofaen bare er plass til ett syn og én liturgi. Om noen år vil dette være en realitet. I sofaen vil forfallet av bibelsk teologi forsette. Hva er det neste bud som ryker til fordel for «gullrekka»? Kampen er ikke over, selv om Den norske kirke skulle gi tapt. Angrepene på bibelske sannheter, og de som står for disse, vil fortsette med full styrke. Vi kan i neste omgang risikere at Den norske kirke blir brukt som redskap og religiøs autoritet for å irettesette de utenfor kirken som fortsatt tror på de bibelske bud. Har biskoper og prester med et bibelsk forankret syn, tenkt gjennom hvilke konsekvenser det valg de gjør i dag kan få i løpet av de neste ti år? Dersom vi tenker på våre barn og generasjoner som kommer, er det uforståelig om vi velger å bli sittende passive.

«Våkne du som sover, stå opp fra de døde og Kristus skal lyse for deg!» Ef 5:14

Vi må velge mellom åndelig søvn eller åndelig liv. Skal vi bli sittende inn i en natt eller stå opp til en ny dag? Tiden er inne for å finne frem «vandringsstaven» og gjøre «reisevesken» klar. La oss be for våre biskoper, prester og kirkemøterepresentanter, at de skal få styrke og mot til å stå opp for sannheten på vårens kirkemøte. La oss be Gud gi våre ledere visdom og kampvilje, slik at samlivet mellom de to syn kan ta slutt! Og skulle et samlet kirkemøte vedta ny vigselliturgi, så la oss gå ut! Utenfor kan vi stille oss skulder ved skulder og danne en bred evangelisk luthersk kirke. Vi stilles på valg: Sofaen eller Sannheten?

Muntlig eksamen

Pensumet er pugget, et semesters fordypning skal bedømmes i løpet av noen minutter. Nervøsitet, svette i hendene, en lang kø av kandidater venter på tur. Noen blar og leser febrilsk til siste minutt, andre slapper av og prøver å roe nervene. Kunnskapen er inne, den må bare ut i rette øyeblikk. Navn etter navn ropes opp, en og en går elevene inn, tiden for muntlig eksamen er inne!

Hele Den norske kirke er i disse dager oppe til muntlig eksamen. Pensum er Bibelen, nærmere bestemt det sjette bud, ekteskapet. Utspørringen koker ned til spørsmålet: Er det i samsvar med Guds vilje at Adam gifter seg med Even og at Eva gifter seg med Alma? For mange, som forankrer sitt svar i Bibelens ord, er dette et lett spørsmål med et innlysende svar. Scenen som utspiller seg er uvirkelig. Den ene etter den andre forblir tause under utspørringen. Kunnskapen er der, svaret ligger på tungen, men det kommer ikke ut et eneste ord!

Strøket mange ganger!

Så langt har vi fått mange muligheter til å avgi svar. Dag etter dag får vi gå opp til «konteeksamen». For å hjelpe sine elever til å avgi et svar, sender Gud oss «sensorer» i ulik forkledning. Mesteren stiller sine etterfølgere på prøve, vil de bekjenne eller fornekte?

Frykten for at de mennesker som kan høre oss, ikke liker svaret vårt, har så langt fått mange til å tie. Riktignok hviskes og tiskes det i gangene når tiden for utspørring er over. På tomannshånd og i fortrolighet har flere en klar bekjennelse. Hvem vinner slaget om vår munn? Vil menneskefrykten få oss til å tie, eller vil Gudsfrykten få oss til å tale? Betraktet fra utsiden virker valget opplagt. Bak alle «sensorer» og eksamensvakter står Gud. Det er han vi står foran og gir vårt svar til. Hvordan han bedømmer vår besvarelse betyr alt.

En prests munn

Noen av eksamenskandidatene forventes det litt mer av. Deres svar skal være så høyt og tydelig, at det blir snakket om i «gangene» og setter mot i dem som venter på tur! Slik prestene leder menigheten i høymessens liturgi er de kalt til å gå foran og lede når troen og viljen til å bekjenne settes på prøve. Gud har høye tanker og forventninger til en prests munn. I følge Malaki kapitel 1 og 2 skal prestenes ærefrykt for Gud gjøre at pålitelig rettledning er å finne på deres munn, og disse ordene fra prestene får mange mennesker til å vende om fra sin skyld. Men når prestene mangler ærefrykt for Herren, er ikke ordene deres til hjelp, men motsatt - de får mange til å snuble.

Er det ikke dette som er i ferd med å skje? Får veiledning fra prekestolen mange til å snuble? Er Gudsfrykt byttet ut med menneskefrykt, slik at det nå er viktigere å behage mennesker enn Gud? Er det viktigere å veilede til fred mellom mennesker, enn til lydighet mot Gud? Forkynnes det nå fred, fred, men så er det ingen virkelig fred?

Ikke mange av oss bør bli lærere, sier Bibelen, for lærerne skal bli så mye strengere dømt. Jak 3:1

Fornekte eller bekjenne?

Jesus sier: Den som fornekter meg for mennesker, han skal jeg også fornekte for min Far i himmelen. Matt 10:33

Kanskje du innvender: «Det er ikke Jesus vi fornekter med vår taushet i vigselstriden. Det er i høyden et av hans bud, ja litt av hans vilje vi fornekter. Men ikke Jesus og vår tro på han!»

Et ukjent sitat som ofte tilskrives Martin Luther lyder slik:

«Dersom jeg med den høyeste stemme og den klareste skriftutleggelse bekjenner min tilslutning til hele Guds ord, bortsett fra det punkt som verden og djevelen akkurat nå angriper, da bekjenner jeg ikke Kristus - uansett hvor frimodig jeg bekjenner ham. Det er der hvor kampen står, at soldatenes troskap blir prøvet. Å stå stødig på alle de andre frontavsnittene betyr flukt og vanære hvis soldatene trekker seg tilbake på det avgjørende punktet».

Flere forsvarer sin taushet med at de heller har prioritert å stå opp for andre saker: Noen gjør et korstog mot materialismen, andre kjemper for en grønnere hverdag, noen mot løgn, baktalelse eller egoisme. Noen har nok med å utvikle lokalmenigheten, undervise om nådegaver og utruste til tjeneste! Andre konsentrerer seg om å bringe evangeliet til de unådde folkeslag, og med god samvittighet lar de være å vitne for sitt eget folk!

Ære være alle kjempende sjeler, som står opp for Guds vilje og medmenneskers beste. Men samme hva vårt «hjertebarn» er, har ingen av oss fått frihet til å trekke seg fra der hvor kampen akkurat nå raser. Den bibelske sannhet som nå hardest blir angrepet er det sjette bud. Hva er Guds vilje for ekteskapet?

Hvor lenge lar Gud oss holde på? Når stenges eksamenslokalet? Den dagen vil komme, da det svar vi ga blir stående som endelig. La ikke denne muligheten gå fra deg! Avgi ditt svar nå!

Ingen kan tjene to herrer

I en tid med mange kompromiss og stor vilje til tilpasning er Jesus kompromissløs og stiller oss alle på valg. Ingen kan tjene to herrer. Men er det ikke dette «kunststykket» mange av oss konservative prøver på i vigselstriden?

Hva velger vi når vi må velge mellom å tjene Gud eller å tilfredsstille mennesker? Når vi ikke kan få i både «pose og sekk», men må skuffe den ene part og glede den andre, hvem får da vårt ja? Tiden er inne for å velge side.

Gud eller mammon?

Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon. Matt 6:24

Mammon er det arameiske ordet for eiendom og penger. I versene rett før har Jesus bedt oss velge hvor vi vil samle våre skatter, i himmelen eller på jorden. For hvor din skatt er, der vil og ditt hjerte være. Nå føres denne tanken videre. Nå er spørsmålet: Hvem er Herre i våre liv: Gud eller mammon?

Hvem eier våre hjerter, har innflytelse over våre viljer og får styre våre valg?

Hva velger vi når vi må velge mellom å såre mennesker eller å bryte Guds bud? Hva er viktigst for oss, økonomisk sikkerhet eller å leve for Guds ære? Hvem trekker det lengste strået når vi må velge mellom anerkjennelse fra Gud eller fra mennesker? Hva betyr mest for oss, å bekrefte andre menneskers valg eller å stå opp for Guds vilje? Hvem vinner når vi bare kan gjøre den ene part tilfreds?

Jeg tror at mange av oss forsøker å være åpne og tolerante, og gjennom det ender opp med å tjene både Gud og mammon. Vi holder fast på Bibelens ord og teologisk sett er vi motstandere av en ny liturgi. Samtidig vil vi gjøre mammon til lags, både for å unngå bråk og for å få alle «fordelene» hans herredømme medfører. For å få regnestykket til å gå opp, har vi kjøpt den løgnen at uenigheten ikke berører evangeliet og dermed ikke er kirkesplittende. Det gjør alt så mye enklere. Vi slipper å stå i en uløselig konflikt og trenger ikke skille lag med kollegaer og meningsmotstandere. Det viktigste nå er å bevare «freden» og «enheten». Ved å gjøre dette anerkjenner vi det andre syns rett til en plass i kirken. Slik godtar vi den andre læren som en mulig tolkning av Guds vilje, selv om vi personlig er av en annen oppfatning. Med vårt teologiske ståsted «tjener» vi Gud, men med alt annet vi sier og gjør, så tjener vi mammon. I praksis vender vi Gud ryggen og forkaster han som Herre.

Jesus sier: Hvorfor kaller dere meg Herre, Herre, og så gjør dere ikke det jeg sier? Luk 6:46 Vi kan ikke «tjene» Jesus med våre ord og samtidig gjøre mot hans vilje med våre valg og handlinger. Den som kjenner sin herres vilje, men ikke gjør etter den, han er ikke i «tjeneste», men i opprør! Det kompromiss finnes ikke som gjør begge herrer til lags. Vi kan ikke tjene både Gud og mammon!

Hvem vil du tjene?

Bob Dyland skrev etter sin omvendelse en fengende sang kalt «Gotta serve somebody». Hans budskap er at uansett hvem du er, hva du gjør og hvor du bor – så må du tjene noen, én vil være Herre i ditt liv! Vi kan dikte videre på sangen og si: Du kan være nyfrelst eller kristen mange år, du kan være ungdom eller gammel med grått hår! Kanskje synes du fri liturgi er det som passer best, eller er du en som synes høymessen er en fest? Du kan være biskop, kateket eller konfirmant, du kan være kirkemøterepresentant. Du kan være sanger i menighetens kor eller du er presten som preker ut Guds ord! Du kan være kvinne, du kan være mann, du kan tro at Jesus kunne lage vin av vann, – men du må tjene noen, ja du må tjene noen, det kan være Gud eller det kan være mammon, men du må tjene noen! - Bare én Herre kan du ha!

Jeg er sikker på at mange av oss har et sterkt ønske om å tjene Gud, men vi er så bekymret for hva fremtiden vil bringe at det blir vanskelig å velge. Dersom det ikke blir en splittelse innad i kirken og vi må bryte ut, hva med lønn og kirkebygg? Hva med alle menighetens aktiviteter og vår stilling i lokalsamfunnet? Skal ikke våre barn bli konfirmert i kirken hvor vi bar dem til dåp? Tenk på alle de relasjoner som blir brutt opp, vil gamle vennskap overleve? Vil det bli bråk i familien, mellom generasjoner, mellom ektefeller? Vil presten vår bli skuffet, og gjør vi livet vanskelig for vår prost?

Mye er usikkert og det er mange spørsmål vi ikke kjenner svaret på. Alt dette vet Jesus. Etter at han har bedt oss velge mellom å ha Gud eller mammon til Herre, sier han: Vær derfor ikke bekymret for mat og drikke som dere må ha for å leve, og heller ikke for klærne som kroppen trenger....den Far dere har i himmelen vet at dere trenger alt dette. Matt 6:25ff. Jesus kjenner våre bekymringer og behov. Han kaller oss til å stole på vår himmelske fars omsorg og makt, i stedet for å søke trøst og sikkerhet i mammon. Vil vi tjene Gud som Herre ber han oss om å søke Guds rike og hans rettferdighet først, så skal vi få alt det andre i tillegg.

Tilbake til der vi begynte, - ingen, absolutt ingen kan tjene to Herrer. Vi må alle gjøre et valg: Gud eller mammon?

Hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være

Hvorfor er det slik at mange prester med et konservativt syn i vigselstriden fremstår halvhjertede og tause? Teologien er i orden, men det finnes ikke vilje eller mot til å stå opp for sin tro. Stillheten råder og når munnen åpnes kommer det som oftest unnskyldninger for hvorfor fortsatt taushet og utydelighet tjener kirken og menigheten best! Jeg tror vi i vigselstriden står overfor et hjerteproblem. Mange av oss «kjemper» uten å ha hjerte med, derfor blir det halvhjertet innsats og raskt kapitulasjon.

Hvor har prestene sine hjerter i vigselstriden?
Jesus sier: For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være (Matt 6). Skattene i ditt og mitt liv, er det som kommer først, det vi står opp for å gjøre og det vi tenker på når vi legger oss. Skattene er det vi lever for, planlegger i samsvar med og er villige til å ofre mye for å oppnå eller beholde. Våre skatter får «forkjørsrett» når de er på kollisjonskurs med andre ting vi ønsker og holder for viktige.

I samme avsnitt advarer Jesus oss mot å samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger og hvor tyver bryter inn og stjeler, men dere skal samle skatter i himmelen.
Når mange prester er lunkne i vigselstriden, skyldes dette at deres hjerter er delte? Og er hjertene delte fordi de har samlet skatter to plasser, i himmelen og på jorden?

Å ha sine skatter i himmelen betyr at det viktigste for oss er å gjøre Guds vilje og søke hans ære. Det «trumfer» alle andre hensyn. Vi lever for å gjøre hans vilje kjent, trodd og etterfulgt. Å samle sine skatter på jorden betyr at det viktigste for oss er å tilfredsstille menneskers vilje og ønsker. I vigselstriden kan én slik «skatt» være ønsket om å bevare kirkens «enhet», en annen kan være lysten til å sikre kirkens posisjon i folket, en tredje kan være ønsket om å beholde stilling og lønn, en fjerde kan være et oppriktig ønske om å ikke såre de mennesker som er mest berørt, en femte «skatt» kan være offentlige midler til ny kirke eller oppusning av den gamle. Ingen av disse ønskene er i seg selv feil, men det blir galt når det å oppnå disse blir viktigere enn å gjøre Guds vilje.

Har ulike hensyn til mennesker - deres ønsker og meninger, eller til kirken - dens behov for «fred» og finanser, blitt til «skatter» for mange prester? Skyldes handlingslammelsen og resignasjonen at hjertene er delte? Det som sies om prestene kan anvendes på oss alle: Har Gud mistet våre hjerter, fordi våre skatter er på jorden? Er det derfor vi for «freden» og «enhetens» skyld vraker Hans vilje?

Hvordan få hjerte på rett plass?
For å bli helhjertede må vi velge å samle våre skattene én plass, i himmelen eller på jorden, hos Gud eller blant mennesker. Første skritt er å bekjenne vår tro høyt for mennesker. Mange av oss har nok erfart hvordan «den store tausheten», har brakt tvil og mismot inn i våre hjerter. Det er mot troens natur å være taus. Vår teologi kan ikke gjemmes i våre tanker, men må få «spasere» ut av våre munner, og bli til liv og handling gjennom våre armer og bein! Dersom vi bekjenner vår tro vil et lite under skje i våre hjerter, lidenskapen vil komme - og vår vilje blir frigjort til kamp og handling.

Prestene sitter på én løsning - men alle kan bidra!
Landets konservative prester kan i kraft av sitt antall, tvinge gjennom en splittelse uavhengig av kirkemøte og biskoper. Jeg mener enhver prest som forsatt tror at homofilt samliv er synd, er forpliktet til å kalle en liturgi som velsigner dette for kirkesplittende vranglære. Vi kan ikke fortsette vår prestetjeneste uten at en reell splittelse finner sted. Dersom mange av våre prester er villige til å legge sine jordiske skatter på «alteret», også skatten kalt «stilling og lønn», vil en splittelse være sikret.
Vi er nå kommet i den uheldige situasjonen hvor det nærmest har blitt «fromt» å fortie sin tro og la seg drive med strømmen. Siden de konservative biskopene ikke står opp for sin overbevisning, så er vel prester og menigheter frie til å følge samme vei? Nei, - ingen er fritatt fra sitt ansvar, selv om andre høyere oppe i systemet svikter. Vi må bryte den negative kjeden av taushet og unnvikelse. Hver enkelt av oss, som har et konservativt syn, kan og må si tydelig ifra til våre prester at vi vil melde oss ut av kirken, dersom det ikke blir splittelse og kamp. Slik kan grasrota «hjelpe» prestene opp på talerstolen.
Vi må alle velge side, og samle våre skatter én plass. Samler vi våre skatter to plasser vil vi forbli halvhjertede og handlingslammede.

Med hjerte tror vi og med munnen bekjenner vi (Rom 10:10). I Vigselstriden trenger vi en tro som lever i hjertet og som bli bekjent ut med vår munn. La oss samle våre skatter i himmelen og være helhjertede i kampen for Guds vilje og ære!

«Ild og vann »

Den som vil gjøre alle til lags, ender fort opp med å gjøre ingen til lags. Biskopenes forslag om to vigselliturgier er et godt eksempel på dette. Hverken Åpen folkekirke som arbeider for full «likestilling» eller den konservative motpart kan si et helhjertet «amen» til nåværende forslag. Felles for begge parter i vigselstriden er overbevisningen om at eget syn har Gud og Bibelen på sin side, og er dermed det eneste rette. Begge sider tror at de kjemper for menneskers frihet, kjærlighet og frelse, selv om det nok blir lagt svært forskjellig innhold i disse begrepene. Biskopenes løsning er dårlig ledelse, fordi den ikke tar hensyn til alvoret og viktigheten begge sider legger i denne saken.

 

«Led oss ikke inn i lunkenhet....»
Ild og vann går som kjent ikke så godt sammen. Møtes de vil enten ilden slukne, eller så vil vannet fordampe. Slukker ilden blir vannet litt «lunka». Er det dette biskopene håper på? At den ild av tro og overbevisning, som brenner på begge sider i debatten, skal erstattes av «kirkelig lunkenhet». Skal biskopenes løsning fungere i praksis, forutsetter den at begge parter blir lunkne i sin tro og overbevisning. Begge syn ønsker etter sin natur å være det eneste. Dersom vi tvinges til «samliv», og begge parter fortsatt vil kjempe for sin tro, så kan dette «ekteskapet» lett utvikle seg til en borgerkrig! Alternativet er lunkenhet, fra minst en av partene. Først da kan det bli «fred» og «trivelig» å være sammen.

«Men la oss være brennende og kjempe for vår tro.....»

Vi er enige om at Bibelen ikke oppmuntrer til lunkenhet i troslivet (Åpenb 3:16), men motsatt, den ber oss om å være brennende (Rom 12:11).
Begge syn på vigsel kan ikke være sanne og uttrykk for Guds vilje. De er uforenelige og leder oss hver sin vei. Begge syn er hos sine tilhengere forankret i deres tro, og berører sentrale sider ved troslivet. Derfor kaller denne striden oss til å kjempe for vår tro og overbevisning, være brennende for det vi holder for sant og rett for alle mennesker.
Jeg forstår at du som mener at homofilt samliv er velsignet av Gud og i samsvar med hans vilje, må kjempe for din tro og det du mener er frihet, sannhet og kjærlighet for dine medmennesker. Troen må bekjennes og bli til handling, ellers er den lite verdt!
Motsatt, alle vi som tror at Guds vilje for ekteskapet er en mann og en kvinne, og som er overbeviste om at homofilt samliv er synd, hvordan skal vi kunne sitte tause og godta forkynnelse og veiledning- som etter vår tro fører mennesker vill?

Skal vi ta vår tro og overbevisning på alvor - må vi skille lag. Samvittigheter på begge sider i striden blir berørt - vi blir medskyldige i den urett som begås, dersom vi ikke sier fra og kjemper for vår tro.

Selvsagt kan vi som medmennesker lære oss å leve sammen, finne løsninger og hjelpe hverandre. Men vår tro og teologi kan ikke leve sammen - de er som ild og vann - de må enten få leves ut, ellers så vil de dø ut. Å enes om en lunken kompromissløsning er ikke veien å gå!

Så langt har våre biskoper og svært mange prester vært «forbilledlige» i sin lunkenhet og taushet i denne saken. Tror de ikke lenger på noe som er verdt å kjempe for? Eller tror de det vil skje et «samlivsmirakel» i kirken. Bare vi er sammen og tar tiden til hjelp, så vil alle parter, både Gud og mennesker, falle til ro og være fornøyd med biskopenes løsning?

 

«Enighet om en liturgi»

I en ideell verden ønsker begge parter i vigselstriden kun én liturgi. Den kirkelige virkelighet, med demokrati og rådsstrukturer, gjør at ingen vil få sitt ønske oppfylt nå. Så merkelig det enn kan høres ut, kan en løsning i dagens situasjon være at vi «frir» til hverandre og gjør felles sak mot biskopenes forslag. Hva om kirkemøte til våren går for en løsning hvor hver prest og hvert menighetsråd, må velge én vigselliturgi. Da blir det lite rom for lunkenhet og taushet. Da kan vi bekjenne oss varme og få være brennende og fullt overbevist om vårt syn!

Ingen tror at det blir enkelt, samme hvilken løsning en går for. En må bli enige om spilleregler og om hvem som får benytte «banen» når. Kanskje hver side må ha eget flagg og farge, som henger synlig utenfor kirken, slik at det er klart for alle hvilken liturgi som brukes her. Et nytt kirkelandskap ville med tiden vokse frem. En slik løsning vil i en overgang være krevende og til tider kaotisk, men den tar vår tro og overbevisninger på alvor. Ilden blir ikke slukket. Troen får puste, kjempe og leve.

Alternativene til dette er lunkenhet, eller en kan vente på den «fred» som inntreffer, dersom det ene synet skulle dø ut!

Kanskje vi på vårens kirkemøte kan stå sammen, og ta et valg som gjør at våre veier skilles. Da kan vi gi hverandre rom og frihet til å tro, i stedet for å kreve den andre parts «omvendelse» eller

taushet.

«Innbrudd i kirken»

Et tyveri er i ferd med å skje i Den norske kirke. Tyven gjør ikke sitt kupp i ly av mørke, men raner kirken for dens største skatter ved høylys dag. Det er ikke lysestaker i sølv og nattverdskalker i gull som havner i «sekken» Nei, kirken blir ranet for sitt Budskap og for sin Kraft! Menigheten virker så langt innstilt på å tåle tapet for «enhetens» skyld! Når orgeltonene stilner og det er taust fra prekestolen kan en riktignok høre noe bråk fra «galleriet». Men dette brer seg ikke i benkeradene, for prester, proster og biskoper entrer i tur og orden talerstolen. De forsikrer menigheten om at alt er i skjønneste orden. En merkelig ro, som skyldes resignasjon, fyller kirkerommet. Skjebnetroen ser ut til å råde i forsamlingen: Det måtte bare gå slik, det finnes ingen vei utenom!

Ingen alarm!

Hvorfor går ikke innbruddsalarmen, når kirken står i fare for å miste sine mest dyrebare skatter? Rundt om i det store kirkerommet er det plassert 12 alarmer, med ansvar for hver sin fløy. De er satt der for å vokte kirkens budskap og for å veilede menigheten i gode og onde dager. Hvorfor gir ingen av dem lyd fra seg? Har noen av dem for «enhetens» skyld koblet batteriet fra, slik at de nå ikke kan slå full alarm? Tausheten fra biskopene brer seg i benkeradene, noe fryktelig galt er i ferd med å skje - men vi snakker ikke om det. Den norske kirke er som Titanic i ferd med å kjøre på et fjell. Det er ikke et isfjell vi støter sammen med. Kirken er på kollisjonskurs med Guds vilje. Så langt har det viktigste vært at vi er sammen i «kirkeskipet», men tror vi at «enheten» kan berge oss i møte med alle farer? Kirken som ikke «kunne» splittes, kjører med full motorkraft, mot et grunnfjell som ikke lar seg rokke.

Tyveriet

Dersom vi innfører en liturgi som velsigner og bekrefter likekjønnede ekteskap, setter vi Bibelens klare ord og Guds vilje til side. Kirken gir med dette i praksis fra seg retten til å ha et bestemt budskap når det gjelder ekteskap og samliv. Dersom Guds vilje så åpenlyst kan settes til sides på dette området, hva gir kirken autoritet til å ha et budskap om noe som helst som angår våre liv? Da blir det etter hvert meningsløst å tale om brudd på Guds vilje og behovet for oppgjør og tilgivelse, for alt er relativt, individuelt og situasjonsbestemt.

Dersom kirken ikke har et budskap om synd og tilgivelse, blir det lite relevant å tale om behovet for frelse og en Frelser. Vi står ikke lenger ansvarlige for Gud med våre liv og trenger derfor ikke hans tilgivelse og nåde. Da gir det lite mening å tale om livets to utganger og Guds dom.

Hva sitter vi igjen med? Hva er vårt budskap? Alt vi har å tilby er hjelp til livsmestring og forståelse for at livet ble slik det ble. Kirken reduseres til en institusjon som arrangerer aktiviteter og tilbyr ritualer ved viktige hendelser i livet. Den forvalter fargerike og sterke historier fra Bibelen, men våre liv får være i fred og forblir uberørte. Er dette den kirke Jesus gav sitt liv for å vinne og er dette et budskap vi vil satse liv og evighet på?

Jesus kaller sin kirke for jordens salt. Saltet kan miste sin kraft, og da duger det ikke til noe, men blir kastet ut og tråkket ned av menneskene (Mat. kap. 5). Når vi mister vårt budskap, mister vi også vår kraft. En setning lever i meg: «Kraftløst salt som forsøker å vinne verden med sukker!» Er det slik at vi sukrer et redigert budskap fra Bibelen i håp om å «lokke» mennesker til tro og vinne deres velvilje?  Er vi som kirke i ferd med å miste vårt budskap og dermed også vår kraft?

Hvorfor bruke så store ord og lage så mye bråk for en liturgi? Fordi en «liten liturgi» kan bli den «store tyven» som frarøver oss både vårt budskap og vår kraft. «Tyven» har brutt seg inn i våre tanker og banker nå på våre hjertedører. Han spør om han kan få komme inn! Målet er å komme helt frem til alteret. Når han «svart på hvitt» er trykket i alterboka, da er tyveriet kronet med seier!

Slå full alarm

Det er på tide å slå full alarm! Men hvordan stoppe tyveriet? Ved å avise og skille oss fra tyven! Den nye liturgien gjør splittelse uunngåelig om vi skal komme ut av striden med budskap og kraft bevart. En splittelse vil bli smertefull, til tider kaotisk og ganske sikker krevende. Men det vi kjemper for er så uendelig verdifullt, at den pris vi må betale blekner mot den skatt vi da bevarer og beholder.

La oss kreve et veiskille på vårens kirkemøte, slik at den teologiske splittelsen får praktiske konsekvenser. Dagene som ligger foran kaller på mot og handling. Tiden er inne for å kjempe for vår tro!

«Bibelen eller Biskopene?»

Hvem skal vi følge i vigselstriden, Bibelens ord eller biskopenes råd? Vi er nå i den underlige situasjon at samtlige biskoper ber oss om å følge dem inn i en fremtid med vigsel av homofile. Riktignok mener noen av dem at dette er synd og imot Guds vilje, men dette ofres på enhetens alter. Det skal være rom for begge syn sies det, men de konservative biskopene fremstår som slagne menn, satt på sidelinjen med en teologi som de ikke makter eller våger å kjempe for.
De liberale biskopene kan prise seg lykkelige over utviklingen så langt. Uten forankring i Bibelen, og med støtte fra de som er «imot» kan de nå få innført det som for 20 år siden virket utenkelig.

Ikke kirkesplittende?

Det som holder biskopene i samlet flokk er deres tro på at uenigheten i denne saken ikke er kirkesplittende, da saken ifølge dem ikke har betydning for forkynnelsen av evangeliet.

Gjør vi oss bare vanskelige, vi som ikke kan godta at homofilt samliv er etter Guds vilje? Handler denne saken om personlig smak og preferanse, om hva vi foretrekker eller finner passende? For mange av oss med et konservativt syn handler denne striden om noe helt annet, og det smerter oss å måtte være så tydelige, - det er mennesker og deres liv det handler om.

Men, dersom en tror at homofilt samliv er synd, tror en også at det utestenger fra Guds rike dersom omvendelse ikke finner sted (1 kor 6:9-11). Mennesker som en dag vil kunne si til oss: Hvorfor advarte dere oss ikke? De skal vi nå gi forsikringer om at deres liv er etter Guds gode vilje? Kirken har et kall til å forkynne evangeliet til alle mennesker. Evangeliet kaller oss til omvendelse fra synd og tilbyr oss Guds nåde. Slik veiledes vi til fred med Gud. Ønsker biskopene nå at kirken skal villede mennesker ved å velsigne deres liv i synd?

Hva med skilsmisse og gjengifte?

Det innvendes ofte: Hva da med skilsmisse og gjengifte? Hvorfor er ikke ulike syn her kirkesplittende? Vi er enige om at skilsmisse ikke var Guds opprinnelige plan for ekteskapet og at hor og ekteskapsbrudd er imot Guds vilje. Dersom en ny teologisk retning prøvde å vinne tilhengere med slagord som: «Skill deg og opplev «the second blessing» i et nytt ekteskap! Vær utro og opplev nytelse og Guds nåde! Hor er Herrens vilje, unn deg et sidesprang», ville vi tatt avstand og kalt en slik teologi kirkesplittende vranglære.

Vi tror på Guds tilgivelse også i ekteskapet. Når vi har syndet her, kan vi erkjenne vår synd og be Gud og de mennesker vi har forbrutt oss mot om tilgivelse. Hvordan livet skal være etter omvendelsen har nok ingen av oss et enkelt fasitsvar på. Guds nåde er tilgjengelig og tilgivelse kan gjenopprette relasjonen til Gud samme hvordan vi har stelt oss i våre liv og ekteskap. Dessverre lar ikke alltid ekteskapet seg redde eller gjenopprette.

Rammen som Bibelen gir oss for samliv er mellom mann og kvinne. Alle spillere på denne «banen» vil gjøre feil i tanker, ord og gjerninger. Vi trenger alle tilgivelse og nåde.

Homofilt samliv er utenfor den «bane» Gud har gitt oss til å spille ut vår seksualitet på. Vi har her forlatt hans grunnleggende rammer for samliv, og lever på en «bane» som aldri kan få hans velsignelse eller være etter hans vilje. Kirken tror på syndenes forlatelse, ikke syndenes tillatelse. Det er altså ingen direkte parallell mellom ulikt syn på skilsmisse/gjengifte og homofilispørsmålet. I det første diskuterer vi livet innenfor de grunnleggende rammer for samliv som er gitt av Gud. I det andre taler vi om velsignelse av samliv utenfor rammene gitt av Gud.

Lærenemda 2006

Den siste store teologiske utgreiing i Norge om homofilispørsmålet var lærenemdas avhandling fra 2006. Da var nemnda splittet i to. Den konservative halvpart fant ikke Bibelsk belegg for det nye synet. De fant heller ikke at skilsmisse/gjengifte og kvinners stilling i samfunn/menighet er relevante paralleller til homofilispørsmålet. Her fremholdes det at det på disse områder finnes et tolkningsrom i Bibelen. Da er uenighet forståelig. Når det gjelder homofilt samliv er Bibelen entydig avvisende. Videre sies det at kirken ikke kan lære to syn i dette spørsmålet. Hvor er dette alvor og denne tydelighet i dagens biskopkollegium? Kan de tidligere biskopene Baasland, Hagesæter, Bondevik, Skjevesland m.fl. nå komme på banen og gi sine råd inn i dagens situasjon?

Går biskopene Bileams vei?

Bileam er en av Bibelens mindre kjente profeter. Han hadde kunnskap om Guds ord og innsikt i Guds vilje. Denne ballasten ble til liten hjelp da Kong Ballak lokket med gull og gunst (4 Mos 22). Kongen lovet han rikelig belønning dersom han ville kaste en forbannelse på Guds folk. Han visste det var galt, men gikk en ny bønnerunde til Gud med forespørselen. Han håpet å finne en åpning til å utføre oppdraget. Gud svarte ja, men mente nei. Bileam burde aldri ha spurt han om dette. Bileam hadde teologien i orden, men senere hjalp han likevel Kong Balak med å sette en felle for Guds folk slik at de falt i hor. Med sitt råd fikk han «menigheten» til å falle. Er de konservative biskopene i ferd med å gå den samme vei? De går ikke imot Guds ord med sin teologi, men gjør de det med sitt råd? Har de som Bileam gått en runde til med spørsmålet, når de for lenge siden skulle satt foten ned i tydelighet? Tror de nå at det er Gud som ber dem ta denne «vigselsreisen?»

Hvem skal vi følge? Biskopene eller Bibelen?

Tilbake til der vi startet: Hvem skal vi følge, biskopenes råd eller Bibelens ord? På den ene siden har vi et samlet biskopkollegium som ber oss om å gå deres enhetsvei. Dette er veien for kirkelig «fred», teologisk frihet, folkelig gunst og de mektiges anerkjennelse. På den andre siden har vi Bibelens vei. Den fører til strid med mennesker, men fred med Gud. Vi vil støte noen fra oss på kort sikt, men sikrer at nåde og sannhet kan nå oss alle i det lange løp! Hva skal vi velge, Biskopene eller Bibelen?

«Våg å stå som Daniel»

Mange av oss kjenner historien fra Bibelen om Daniel i løvehulen (Daniel kap. 6). Før han havnet  hos løvene var Daniel kong Dareios mest betrodde embetsmann med en fremtid som «statsminister» i vente. Daniel havnet i en vanskelig situasjon da Kongen vedtok en ny lov. Han påbød alle sine undersåtter å kun be til kongen og ingen annen gud i de neste 30 dagene. De som ikke ville bøye seg for den nye loven skulle kastes i løvehulen.

Det fantes mange «gode» grunner for Daniel til å ligge lavt i terrenget de neste 30 dagene. Han hadde kongens gunst og var respektert av folket. Han var i en posisjon hvor han utøvede stor makt og innflytelse. Han kunne ha tenkt: «Det er jo bare 30 dager det er snakk om. Tenk på alt jeg kan utrette for Gud om jeg bare overlever den neste måneden! Jeg kan sette min tro og overbevisning på vent. Jeg vil holde meg borte fra kongen en stund, slik at jeg ikke trenger å falle på kne og tilbe han. I stedet vil jeg arbeide med viktige saker rundt om i provinsene! Hva tjener det til at jeg forsetter som før og havner i løvehulen? Alt jeg har oppnådd, går tapt. Tenk hva jeg kan bety for Gud når jeg blir utnevnt til statsminister! Da kan jeg sikkert påvirke gudsdyrkelsen og være et levende vitne for hoff og embetsverk.» Heldigvis resonnerte ikke Daniel slik. Han valgte å bekjenne sin tro på Gud selv om det virket som en «tapt» kamp og et forgjeves prosjekt. Vi stilles også på valg i den pågående vigselstriden. Vil vi bøye oss for «kongens nye lov» eller vil vi våge å stå som Daniel?

Bøye av eller bekjenne?

Det er for tiden et massivt press for å få oss til å godta en ny vigselsliturgi. For de fleste med et konservativt bibelsyn er det svært tydelig hva Gud har sagt, men som i Daniels tid krever «kongens nye lov» lydighet og tilslutning fra alle «innbyggere» i riket! Mange fristes til å gå på akkord med sin tro – det er jo bare «30 dager», det er jo bare en vigselsliturgi! Frykten for «løvehulen» og tanken på alt vi kan miste får mange til å bøye av. Noen tenker på den gode kontakten kirken har  med folket, - tenk for noen vitner vi kan være, ja i det lange løp tjener det nok evangeliet best at vi gir tapt i denne saken. Andre tenker det er best å tie så vi ikke mister politisk velvilje til kirkebygg og prestelønn. Om vi bøyer oss her, kan vi jo stå opp for resten av Bibelen! Noen prester leger seg på en defensiv «det blir ikke så ille i min tid» linje. De tier og fortsetter som før å tjene Gud og mennesker, og håper at pensjonsalderen når dem før en ny vigselsliturgi krever aktiv deltakelse fra deres side.

Kong Dareios nye lov var et angrep på Bibelens første bud om at en ikke skal ha noen annen gud enn Gud. Loven erstattet Guds ord, og kongen tok Guds plass. En vigselsliturgi for likekjønnede erstatter Guds ord, og mennesket tar Guds plass som lovgiver. Valget vi stilles ovenfor er det samme som i Daniels dager: Vil vi følge Guds ord eller menneskers ord, vil vi dyrke Skaperen eller skapningen? Daniel valgte ikke å være strategisk og taus. Da hadde han fornektet sin tro og sin Gud! Slik er det også for oss. Vi må velge side!

«Løvehulen»

Daniel ble kastet til løvene, det slipper vi! Våre dagers «løvehule» er den allmenne mediedekning av vigselstriden. «Bitene» penner og «skarpe» kronikker venter den som våger å «stå som Daniel.» Svært få har så langt havnet i «løvehulen», for mange lar seg skremme til taushet av «løvebrølet» som konstant runger. «Brølet» forkynner at motstandere av liturgi for likekjønnede er trangsynte mennesker som heldigvis er en «utdøende» rase. De som ikke vil bøye seg for «kongens nye lov» fremstilles som dømmesyke, kjærlighetsløse og diskriminerende!                                                                                                                                           
Ingen av oss kan vinne kampen i «løvehulen». Gud forventet ikke at Daniel skulle lukke munnen på løvene selv, det gjorde Gud. Den kampen Daniel måtte vinne var kampen mot sin egen frykt. Daniel vant da han falt på kne og ba foran et åpent vindu. Da bøyde han seg for Gud og bekjente offentlig sin tro for mennesker. Slik reiste han seg mot Kongens nye lov. Nå ber Gud oss om å gjøre det samme: Bekjenne vår tro og stå opp for sannheten! Daniel hadde vunnet sin kamp da han havnet i løvehulen. Slik blir det også for oss!

«Våg å stå som Daniel!»

En liturgi uttrykker hva vi tror på. Bruken av en liturgi er en måte å tjene og dyrke Gud på. Dersom innholdet ikke er fra Gud, men går mot Gud, er ikke bruken av en slik liturgi en tjeneste for Gud (Gudstjeneste), men en «messe» for mennesker!

Kong Dareios forsto at han var blitt lurt av dårlige rådgivere (teologer). Han hentet Daniel opp fra løvehulen og opphevet den lov han selv hadde vedtatt. Daniel fikk økt innflytelse i kongeriket.            Skal vi la frykt og hensyn til mennesker bestemme hvordan vi stiller oss til en ny liturgi som ikke har forankring i bibelen? Et ord til alle prester og deltakere på vårens kirkemøte: Våg å stå som Daniel! Selv når det virker som en tapt kamp og en uklok strategi, så våg! I Guds øyne er det et klokt og framtidsrettet valg!

«Våg å stå som Daniel, hjelp fra himlen vent! Fatt som han et hellig forsett, gjør det fritt bekjent.»

«David mot Goliat»

Tilstanden i vigselstriden minner om situasjonen «menigheten» befant seg i før David kjempet mot Goliat. Israel var i krig mot filisterne, og de to hærene var oppstilt til kamp i hver sin skråning i Ela dalen. I førti dager, morgen og kveld, stilte Goliat seg opp og utfordret til duell. Hans rop runget gjennom dalen. Alle israelittene ble redde og motløse da de hørte Goliats ord og så hans enorme størrelse. Goliat vant uten å kjempe, for «menigheten» trodde ikke lenger på seier!

I Vigselstriden er det ikke et menneske med ualminnelig styrke og størrelse som sprer frykt og får  mange til å tie. Den «Goliat» vi kjemper mot er ikke et menneske, men meninger! Dag etter dag ropes disse ut og truer med å beseire menigheten uten at den kjemper imot. 

Dagens situasjon er på mange måter verre enn i Goliats dager. Nå har vi ikke bare en kjempe på andre siden av dalen å forholde oss til, men han har fått mange talsmenn på innsiden av menigheten. Noen truer og håner. Andre maner til fred og toleranse. Dersom du sitter taus og hører på Goliats rop dag etter dag går det mot nederlag. Samliv med «Goliat» er umulig, dere vil leve to forskjellige liv.

Vi må gjøre som gjetergutten David gjorde. Han hørte på Goliat én gang. Deretter gikk han til bekken og fant fem steiner. I bekken (Bibelen) finner du steiner (sannheter) du skal legge i slyngen (munnen) og slynge ut (tale) mot Goliat.

Første stein: Gud har talt tydelig! 1 Kor 6:9-11

Det hevdes i debatten at det bare er tale om to ulike bibeltolkninger, og vi må følgelig være ydmyke, da den ene kan være like rett som den andre. Går du til Bibelen for å se hva Gud har sagt om homofilt samliv er den krystallklar. Gud kaller det synd, på lik linje med løgn, baktalelse, misunnelse og mange andre ting. 3. mos 18:22, Rom 1:26-27, 1 Tim 1:8-11

For å komme frem til det standpunkt at homofilt samliv er velsignet av Gud og etter hans vilje, må en se bort fra alt Gud har sagt om dette emnet.

Andre stein: Sannheten setter fri! Joh 8:31-32

Goliat anklager deg for å være kjærlighetsløs og ute etter å ødelegge andres liv. Nettopp fordi det er menneskers liv som berøres opplever mange seg «truet» til taushet eller de begynner å tvile på eget standpunkt. Mange holder sin tro for seg selv fordi det er så vondt for «Ola» eller «Kari» å høre deres overbevisning.                                                                                                                                   

Goliats rop er løgn – du kjemper ikke mot mennesker, men for mennesker! Du kjemper for Sannheten som setter mennesker fri. Evangeliet kaller oss både til omvendelse og tro. Det provoserer mange som er vant med å høre bare halve sannheten: «Gud er god, ta det med ro, begynn å tro, det koster ikke no!» Mye sant i dette, men det kostet Gud alt, og han kaller oss til å tro evangeliet, legge våre egne liv ned og vende oss bort fra det som står hans vilje imot. De gode nyhetene blir først virkelig gode når vi også får høre de «dårlige nyhetene», at vi alle er syndere som trenger Guds tilgivelse. Guds Sannheter har kraft til å sette mennesker virkelig fri!  Luk 24:47, 2. Tim :19.                                                                                                                                       

Tredje stein: Gud skal dømme! Rom 14:10-12

Goliat forsøker å psyke deg ut ved å kalle deg dømmesyk. Du dømmer ingen ved å fortelle hva Bibelen sier. Dommen tilhører Gud. En dag skal vi skal alle fram for hans domstol for å avlegge regnskap for vårt eget liv. Da vil Gud felle en endelig dom, også i den pågående vigselstriden. Inntil den dagen kommer, skal vi nøye oss med å bedømme alt i lys av hva Gud sier i Bibelen.

Fjerde stein: Vær sannheten tro i kjærlighet! Ef 4:15

Bli ikke trett av å si det som er sant! Sannheten er sterkere enn løgnen. Men en sannhet som forties har liten innflytelse på en løgn som ropes ut fra morgen til kveld. Stå opp for Sannheten, men gjør det i kjærlighet! La dine steiner ramme «Goliat» (meningene), og ikke de mennesker som gir sin stemme til hans rop. Vær trofast mot Guds ord, der hvor kampen står!

Femte stein: Gud er større enn Goliat! Matteus 28:18

Som i Davids dager er «menigheten» rammet av en alvorlig lederkrise. Kongen og hans fremste menn var satt ut av spill, og i denne situasjon ble en gjetergutt sendt til fronten. Han var uten sverd og skjold, men med en sterkt tro og en stor Gud i ryggen.

Nå kaller Gud deg til «fronten». Når du hører «Goliats» rop tordne gjennom dalen, og frykten vil gripe ditt hjerte da løft blikket og se opp. Bak kjempen står en ufattelig stor Gud som forsatt har all makt i himmel og på jord. Dette er dypest sett ikke din kamp, men Guds kamp. Han står forsatt ved sitt ord og bak sine løfter.

Nå er det din tur til å plukke opp steinene og gå til kamp mot «Goliat». Reis deg fra bekken og svar på kjempens rop med sannheter fra Guds ord!